iTromsøs sportsredaktør:

Harstad er til skrekk og advarsel for Tromsø

KOMMENTAR: Samtidig som TIL sliter, er historien om hvor galt det kan gå bare en hurtigbåttur unna.

Tegning: Odd Klaudiussen/iTromsø 

meninger

Denne kommentaren var først publisert i iTromsø 3. oktober 2021.

Lokal misunnelse, økonomi, treningskultur og talenter som forsvinner i tidlig alder. Disse fire argumentene kommer opp når jeg skal få forklaring på hvor det gikk galt med Harstad-fotballen. En by med en klubb som for 60 år siden jevnlig var best i Nord-Norge, bedre enn TIL, bedre enn Bodø/Glimt.

I Tromsø lever vi fortsatt i vissheten om storhetstiden mellom 2007 og 2012, da TIL var topp seks i Eliteserien hvert år. Eller cuptriumfene i 1986 og 1996. Og ikke minst over 50 europacupkamper mellom 1987 og 2014.

Rune Robertsen, sportsredaktør og kommentator, iTromsø  Foto: Ronald Johansen/iTromsø

I Harstad er det vage minner om en 3-1-seier over Larvik Turn i 1959 foran 7.200 tilskuere og nordnorske mesterskap på 60-tallet. Litt snakk om et par 1.-divisjonssesonger i 1996 og 1997 høres også. Men etter dette har byen ikke hatt noe herrelag i de to øverste divisjonene. Per i dag ligger Harstad Idrettslag, eller HIL som de kalles lokalt, på nivå fem, og har i 2021 spilt mot Ballstad og Andenes.

Hvorfor har det meste gått galt i Harstad? Velkomstskiltet, over en gangbro på vei inn fra sørsiden av byen, forteller ikke at du er på vei til en av Norges dårligste fotballbyer på herresiden, målt mot innbyggertall.

– Vi har vært naive, fastslår Runar Normann, den tidligere Premier League-spilleren med fortid i TIL og TUIL. Han står i kveldsmørket utenfor garderobene på Harstad stadion, en liten halvtime etter at HIL har spilt cupkamp, og tapt 0–5 mot Brann i september. En kamp som enkelt kan ansees som årets høydepunkt i Harstad. Det skjer ikke akkurat hvert år at et eliteserielag spiller foran de, i beste fall, provisoriske tribunene, med noen fastmonterte seter under åpen himmel.

Tvert imot har den slitne arenaen, noen få minutters gange på et høydedrag over sentrum, vært den samme i mange år – med flere sportslige nedturer enn fine øyeblikk.

VETERAN: 43 år gamle Runar Normann foran «hovedtribunen» på Harstad stadion i kampen mellom HIL og Brann i september.  Foto: Odd Leif Andreassen

Tvert imot har den slitne arenaen, noen få minutters gange på et høydedrag over sentrum, vært den samme i mange år – med flere sportslige nedturer enn fine øyeblikk.

Fotballinteressen i Harstad finnes. Premier League er like populært som andre steder. Og da RBK kom innom i 2012, var det 3.550 tilskuere rundt banen, bare 200 færre enn Glimts første kamp etter gjenåpningen. Hvor mange av disse som før eller senere har vært på en HIL-kamp, kan man bare gjette seg til.

For der vi i Tromsø har hatt trøbbel med å få et etablert eliteserielag de siste ni årene, er hverdagen i «nabobyen» 30 mil unna annerledes. Der er det veibygging, parkutvikling, utvikling av kaiområdet og realisering av ny kino/bibliotek som opptar hverdagen. Samt noen hektiske festspilldager om sommeren.

Tilværelsen i fotballens bakgård, kombinert med et hoderystende omdømme hos mange i Harstad, gjør at HIL sjelden prioriteres øverst. Selv om det var noen titalls sponsorer i den meget provisoriske «VIP-avdelingen» underveis i kampen. Den lokale redaktøren og andre toppledere med ham sto lent over gjerdet nede ved det ene cornerflagget. Ikledd gul-sorte og nytrykte HIL-skjerf, men, litt slemt sagt, mest for å se og bli sett. Stadion er perfekt egnet til å mingle.

Rett ved kunstgressbanen ligger Harstadhallen, der basketlaget Harstad Viking seks sesonger på rad var i NM-finalen tidlig på 2000-tallet. For ti år siden gikk de konkurs to ganger på ett år, og forsvant fra kartet. Det som en gang var det største som skjedde i Harstad, er nå et slørete minne som ligger godt begravd i fortiden. I Harstad, som i Tromsø, har folk andre interesser.

Den statusen HIL og Harstad Vikings en gang hadde, er den samme som TIL har hatt i mange år her i Tromsø. Spesielt siden opprykket i 1985. Jeg tror mange tar for gitt at TIL skal være i toppen av norsk fotball, fordi noe annet er utenkelig. At vi ikke kan tenke oss en tilværelse der «Gutan» bare er en parentes i Tromsø. Det er bare å sjekke historikken til Fredrikstad, Steinkjer, Mjølner, Kongsvinger og Start i Norge. Leeds og Sunderland i England.

Du finner selvsagt drøssevis av forskjeller, som gjør at Harstad og Tromsø ikke kan sammenliknes. Tromsø har et stort studentmiljø som gjør at ikke bortimot alle ungdommer flykter fra byen når de er 19 år. Det finnes også en eliteidrettskultur her, som er bygget opp over lang tid. Fasilitetene er på et annet nivå. Planer om ny arena ligger også et stykke der fremme.

Demografien, altså befolkningsutviklingen, skiller seg også. Harstad har ikke økt spesielt i antall innbyggere, og kommunen ligger på i underkant av 25.000. Tromsø med sine snart 80.000 har, helt til nylig, økt jevnlig hvert år. En telefon til statsviter Jonas Stein kan kanskje hjelpe å forklare hvorfor Harstad ikke lykkes med å etablere herrelaget sitt i toppfotballen.

– Det finnes eksempler på små kommuner som har lyktes, som Sogndal. Men i utgangspunktet er det å ha et befolkningsgrunnlag viktig for å lykkes. Har du en større by, har du også større ressurser. Lønnsbudsjett og tabell henger ofte sammen. I tillegg har vi jo allerede to lag i eliteserien fra landsdelen, sier Stein.

Men også i Tromsø har interessen for TIL gått nedover, og jevnt over går stadig færre på kamp etter toppårene, regnet i antall tilskuere for snart 15 år siden. Engasjementet er totalt sett blitt kjøligere, mer avmålt og distansert.

En som kjenner godt til både Tromsø og Harstad er Håvard Fjellvang. I mange år Gaute Helstrups assistent i TUIL. Denne høsten i HILs trenerteam. Han har sin teori på hvorfor Harstad har havnet helt i bakevja. Sammen med byer som Lillehammer og Kongsberg.

– Jeg har vært borte fra Harstad siden 2003, men litt av det med dårlig treningskultur, referanser og at vi ikke har så mye å tilby etter videregående skole, sier Fjellvang som videre peker på at en slik situasjon gjelder hele Hålogaland. En fotballkrets som har Mjølner, Skånland og Melbo på nivå fire på herresiden som flaggskip.

TRENER: Håvard Fjellvang var i TUIL i mange sesonger. Her på Harstad stadion mellom HIL og Brann.  Foto: Odd Leif Andreassen

Han spilte for HIL da de sist var i 1.-divisjon, for 24 år siden. Og karakteriserer det som «helt utrolig» at klubben har havnet der de er i dag.

– Uten å legge skylda på noen. Det er ikke bra for noe, og ofte sammenliknes byer med hvor fotballklubben ligger for å se på ståa. Vi trenger å hente impulser fra Tromsø-fotballen. Hva gjør TUIL, hva gjør TIL, spør Harstad-treneren som tror det er lys i enden av tunnelen. De styrer tross alt mot opprykk fra nivå fem, og økonomien er bedre enn den har vært.

– Jeg kan bare snakke for spillergruppa i HIL, og der føler jeg at vi er på tur til å bygge noe, sier Fjellvang.

Tilbake til Runar Normann. Han legger ikke noe mellom når han får spørsmålet om hvor det har gått galt.

– For seks år siden hadde vi et godt andredivisjonslag, og så ble divisjonene slått sammen, og vi trodde kanskje vi skulle klare det, selv om vi ikke forsterket laget på sommeren. Vi ble svekket, rykket ned og slikt blir naivt, sier Normann som debuterte på nettopp Harstad stadion helt tilbake i 1996, og som senere fikk flere kamper på øverste nivå, for TIL, Brann, Lillestrøm og Vålerenga.

Friluftsliv, kultur, Netflix og internasjonal fotball i alle varianter er en sterk konkurrent til det lokale A-laget.

Hvis du på nært hold vil oppleve hvordan livet er uten lokal toppfotball, er en hurtigbåttur til Harstad å anbefale. Der er det nok av kjøpesenter og toppturer å bruke dagene på.

Og til oss som kanskje trodde det var siste gang vi har sett Runar Normann mot eliteseriemotstand i cupen, har han selv andre planer.

– 2.-divisjonsnivå kan jeg holde i mange år til.

Sier en 43 år gammel kulthelt i det lysene slukkes på Harstad stadion – et sted i samme landsdel som Alfheim og Aspmyra, men likevel noen lysår unna.

Runar Normann i duell med Branns Monga Simba.  Foto: Odd Leif Andreassen