Sitkagran – et uønsket treslag i norsk natur

KRONIKK: Mennesket har gjennom sin historie alltid påvirket livsgrunnlaget, men takten og omfanget har aldri vært større enn fram mot vår tid.

Granskog i Nord-Norge. Foto: Trond Sandnes 

meninger

Særlig gjelder dette Europas skoger hvor uthoggingen begynte allerede i antikken, for mer enn 2000 år siden. Landbrukets fremmarsj og det enorme behovet for brensel og bygningsvirke under industrialiseringen satte et definitivt punktum for naturskogenes utbredelse på De britiske øyer og Sentral-Europa. Skogene var i stor grad utslettet, fragmentert og økologisk utarmet.


Meninger:

Vi ønsker mer planting av granskog i vårt distrikt

Allskog Trondenes skogeierlag ønsker å tilkjennegi sin støtte til det positive forslaget fra kommunedirektøren i Harstad om å plante 100 daa granskog per år på kommunens eiendommer.


På den skandinaviske halvøy var deler av skogene relativt intakt, men fram til vår tid er mesteparten av områdets naturskoger omdannet til produksjonsskoger. I dette perspektivet blir flatehogd skog med påfølgende planting en dramatisk og varig endring av livsgrunnlaget for artene. Det avspeiler seg også i den norske rødlista for 2015, hvor nærmere halvparten av rødlistede organismer er tilknyttet skog. Flatehogd areal av den produktive skogen har økt uavbrutt til vel 75 prosent i dag og hele 19 prosent har forsvunnet i løpet av bare de siste 15–20 årene. Fortsetter dette i samme tempo i årene fremover vil all gammelskog, unntatt skog i verneområder, være flatehogd innen 50 år.

Mangelen på trevirke førte til en tiltakende interesse for skogplanting over store deler av Europa allerede i middelalderen, som her til lands fikk et merkbart nedslag fra siste del av 1800-tallet, men som akselererte voldsomt i tida etter andre verdenskrig. Norsk gran fikk etter hvert konkurranse av en rekke fremmede treslag. Særlig stor oppmerksomhet fikk det robuste og hurtigvoksende treslaget sitkagran, som egnet seg særlig godt i kystmiljø.


«Med sine lange, mørke skygger, stråler granfeltene ikke akkurat turhygge»

Harstad tidende melder at Harstad kommune har planer om å plante granskog på kommunens eiendommer for 300.000,-, med et formål om å fange karbon. Tanken er god, men kanskje ikke så gjennomtenkt.


I Nordland ble utplantinger av sitkagran gjort i størst omfang i hele landet. Beregninger viser at cirka 137.000 dekar ble plantet til, over dobbelt så mye som i Hordaland, som var fylket som plantet ut nest mest. Spørsmålet er hva som forklarer den storstilte plantingen i Nordland, som av forvaltningen i dag beskrives som uforenlig med å bevare naturens mangfold. Hva var den historiske bakgrunnen for å iverksette utplantingen? Hvilke naturverdier er gått tapt i kjølvatnet av den? Og hvilke langsiktige konsekvenser kan utsettingen få for økosystemene i Nordland?

I Europa hersket stor mangel på trevirke, de store skogene var borte som følge av industrialiseringen, og en ville satse på skogplanting. På ytre Helgeland var furuskogene kraftig redusert, og ulike arter nåletrær skulle erstatte tapet. Helgeland skogselskap i Alstadhaug anvendte mottoet «Vi vil skogkle Helgeland». Dermed ble selskapet i stor grad ansvarlig for planting av mange tusen dekar nåleskog på øyer og fastland gjennom et helt århundre. Alt tyder på at mottoet fremdeles har betydning for selskapets virksomhet

Perioden fra 1950–60-årene og fremover var skogreisingas gullalder. Store arealer ble tilplantet og kommunene valgte oftest ut områder med den beste produksjonsevnen. I Nordland innebar dette først og fremst områder med kalkholdig grunn og andre mineralrike lokaliteter. Den massive utplantingen i fylket førte til en alminneliggjøring av sitkagran, som førte til spredning over store arealer. I noen få tiår ble treslaget et kjært folkeeie, som symboliserte fremskritt og modernitet og som skapte optimisme blant bønder på øyer og langs fjorder. Plantingen ble betraktet som en mulighet til en kjærkommen selvforsyning av tømmer og materialer. De langsiktige, utilsiktede økologiske effektene, som i vår tid har endret landskapets karakter over store arealer, ødelagt kulturminner, sperret stier og adkomster og fortrengt lokal vegetasjon, har imidlertid fått mange til å revurdere forholdet til sitkagran.

For naturen er det alvorligste problemet utvilsomt utarmingen av lokal vegetasjon og at konkurransesterke, nye arter overtar leveområdene. Forvaltningen har derfor satt mange importerte treslag på lista over uønskede arter, den såkalte Fremmedartslista, for å øke bevisstheten om problemet. Langs kysten av Nordland er sitkagran utvilsomt det verste treslaget, siden flest planter av denne er satt ut. Treslaget har i tillegg en formidabel spredningsevne, vokser svært hurtig, og frør seg allerede cirka 20 år gammel eller før. Etter hogst vil et høyt antall spirer komme opp som følge av flere tusen kongler på bakken. Sitkagran plantes tett, er svært kvistrik og det tykke nålelaget mørklegger grunnen rundt voksestedet. I plantefeltene fins svært lite liv på bakken. På Dønna fant forskere kun en plante, mot 120 planter i en naturlig bjørkeskog med noen store seljer like ved.


Gyrd starter storoffensiv i skogen: Milliardverdier på rot i Sør-Troms

Etter andre verdenskrig startet omfattende skogplanting i Norge. På 1950- og 60-tallet dro bondefamiliene på skogtur med skogplanter i tusentall. Med nistekurv og bålkaffe dro de sammen med by- og bygdeungdom. De plantet nordnorske dalbunner og dalsider grønne med gran.


I kystmiljø etablerer sitkagran seg lett, og det tykke strølaget hindrer etableringen av nye planter. Dermed vil økosystemet som helhet bli rammet og insekt- og fugleliv endrer artssammensetning. Spesialiserte artsinnslag erstattes av mer trivielle arter, som altså fins i mange andre naturtyper. I mange av kystkommunene i fylket har utplantingen av sitkagran vært svært omfattende siden 1950-årene, i en tid da nedleggingen av småbruk var stor. En kan derfor anta betydelig brakklegging av kalkrik beitemark og naturbeitemark i dette tidsrommet, som så ble beplantet med sitkagran og andre nåletrær.

Enkelte steder, som i Nesna kommune, ble rik naturbeitemark og løvskog plantet til med gran sammenhengende flere kvadratkilometer, som førte til enorme økologiske og landskapsestetiske endringer lokalt. Mange uvanlige arter fins altså i denne typen habitater, som er klare bevis på de store biologiske verdiene slike områder har, og som følgelig blir fortrengt og går tapt når arealene plantes til. Følgelig er også rådene fra faglig hold å fjerne sitkagran fullstendig fra blant annet øyer på kysten av Helgeland. Likevel er det motstand i skogbruksnæringen mot myndighetenes innvendinger.

Kulturskog kan utvilsomt ikke tjene som erstatning for tap av naturskog, uansett treslag. Sitkagran, eller andre plantede bartrær, vil biologisk heller ikke få mulighet til å stå lenge nok til at kravfulle arter finner egnet underlag. Det vil i tilfelle ta flere hundre år. Plantasjene representerer derimot produksjonsskoger som skal hogges når den er økonomisk mest lønnsom. Dermed kan ikke plantet skog på noen måte kunne bevare et truet biologisk mangfold, slik en eldre naturskog gjør.