Kommentaren

Venstres ensomme selvbilde

Venstre sliter i motvind. Det er ikke Venstres skyld. Det er alle andres skyld. Ikke minst de dumme velgerne som ikke vet bedre enn å ikke stemme Venstre.
meninger

14. september 2009, for nøyaktig 10 år siden, trakk Lars Sponheim seg som partileder for Venstre. Etter å ha slitt på målingene inn mot stortingsvalget, duppet de til slutt ned i 3,9 prosent, under den magiske sperregrensa, og ble stående med bare to stortingsrepresentanter i den påfølgende perioden, åtte mindre enn de hadde.

Man kan si mye om Lars Sponheim, men ydmykhet er ikke det første ordet som rinner en i hu når hans navn blir nevnt, selv ti år etter han forlot rikspolitikken. Likevel kunngjorde han allerede valgnatta at han var ferdig. Selv han som ble kalt Solkongen («Venstre, det er meg») kunne ikke vedkjenne seg den lave oppslutningen. Derfor tok han sin hatt og gikk ut av rampelyset, et lys han elsket mer enn de aller fleste.

Vi kan ikke snakke om det samme fallet nå, men det samme tallet står åkkesom og skriker i glaningen til Venstres sittende leder. Venstre fikk 3,9 prosent av stemmene i landet under årets kommunevalg (3,5 i fylkestingvalget), og flere trodde at Trine Skei Grande nå kom til å trekke seg frivillig. De tok grundig feil, noe som fikk to streker under svaret under fredag morgens Politisk kvarter.

Grande har overhodet ikke tenkt å trekke seg, for det er ikke Venstre det er noe galt med, kunne vi høre henne gjenta. Det er ikke det formaliserte regjeringssamarbeidet med Frp som er problemet. Det er ikke mangelen på gjennomslag for egen politikk som lugger. Det er ikke en rekke brutte valgløfter. Det er ikke engang noe ved valgkampen som har feilet. Den var derimot helt fantastisk vellykket, og kunne knapt vært bedre, minus det med oppslutningen, da. Bortsett fra den lille detaljen var den nemlig helt perfekt.


– Kanskje ble vi for kjedelige

– Det er klart litt bittert ikke å få være med videre. Det sier en av Harstads mest profilerte politikere gjennom åtte år, Maria Serafia Fjellstad.

 

I partilederutspørringen på NRK og TV2 valgnatta var Trine Skei Grande beinhard i sine skyts mot de partiene som hadde fremgang i valget. Mens statsminister Erna Solberg var raus og statslederverdig, og gratulerte MDG og Senterpartiet med gode valg, valgte Grande en annen taktikk, ved å tegne skremmebilder av både de ovennevnte opponentene og SV og Rødt.

«Hvis man ser valget under ett, ser vi at populistiske partier, énsakspartier, proteksjonistiske partier og et kommunistisk parti går frem. Norge må se veldig rart ut utenfra», sylte hun i solar plexus på MDG, Sp, Rødt og (sannsynligvis også) SV.

Det kan være lett å slippe ut ugjennomtenkt frustrasjon i kampens hete, når valget er over, når skuffelsen siger inn og man er sliten og utmattet etter en hard valgkamp, uansett hvor fantastisk vellykket den har vært. Men Trine Skei Grande fortsatte bare på Politisk kvarter, fire dager etterpå. Hun mente det altså i fullt alvor, og advarte nå også mot at Arbeiderpartiet kan komme til å skrote EØS-avtalen, en frykt hun nok er ganske alene om å ha.

Til programleder Bjørn Myklebust sa hun videre at Norge trenger (sitat) «Noen som kjemper for mer internasjonalt samarbeid. For mer åpenhet. For styrking av rettsstaten for de aller svakeste. Det er mange sånne liberale jobber som må gjøres, og det er bare Venstre som kan gjøre det». Underforstått: Med henne som leder. Selvbildet er virkelig en ensom ting.

Hvis disse skremslene stemmer, er det stor grunn til å være bekymret for landets fremtid, for da er det 96,1 prosent av landets stemmeberettigede som ikke skjønner bæret, alternativt at landets skjebne ligger i hendene på 3,9 prosent av oss, den opplyste og kloke minoriteten som ligger under sperregrensen og kaver etter luft, tynget av et regjeringssamarbeid som ser stadig mer kvelende ut. Men det er altså ikke Venstre det er noe gærent med. Venstre er derimot løsningen.

Faktum er at Venstre straffes for ideologisk lemfeldighet. For løftebrudd. For et politisk knefall, der tilgangen til regjeringskontorene virker å trumfe den mindre glamorøse tilværelsen i opposisjon.


Det nye kommunestyret i Harstad

Kommunestyret for perioden 2019 til 2023 består av 35 representanter. Her er oversikten:

 

Venstre har en miljøvernminister i Ola Elvestuen som gikk til valg med å si at vern av Repparfjorden er nåtidens viktigste miljøvernsak. Samme mann uttalte så sent som i september 2017 at «Jeg og Venstre vil redde Y-blokka» i regjeringskvartalet. På si egen Facebook-vegg. Han skrev videre «Vi vil sikre Y-blokka i de første forhandlingene rett etter valget. Dette går. Stem Venstre».

Når det kom til stykket viste seg at verken vern av Y-blokka eller Repparfjorden var viktig nok. Ikke rart det ble vitset med at rivningsmassene fra Y-blokka nå skulle dumpes i Repparfjorden, med Venstres velsignelse.

Liberalistene i Venstre har vært motstandere av en innskrenking av abortloven. Og de har diametralt motsatte meninger enn Frp, på papiret iallfall, når det kommer til flyktningpolitikk og innvandring. Heller ikke her har Venstre blitt nevneverdig hørt, selv om de muligens mener det selv.

De dumme, enfoldige og potensielle Venstre-velgerne synes kanskje også at det skurrer når Venstre sitter i regjering sammen med en minister som poster bilder av båtflyktninger i solnedgang påklistret slagordet «For en enklere hverdag – Norge skal ikke ta imot båtmigranter», mens partileder Siv Jensen igjen har begynt å benytte ordet snikislamisering, utsagn som gir skeptikere bedre og bedre argumenter for å kalle deler av Frp for høyrepopulister. Som altså Trine Skei Grande advarer mot.

Grande peker også på sosiale medier «der konspirasjonsteorier og falske nyheter ryr ut til folk», mens hun sitter i regjering med en minister som allerede har måttet gå av i sin forrige ministerpost, nettopp på grunn av gale konspirasjonsteorier om at «Arbeiderpartiet er mer opptatt av sikkerheten til terrorister enn nordmenn».

Men det er altså ikke Venstre det er noe gærent med. Overhodet ikke. Det er alle de andre. De andre partiene og de som stemmer på dem.

Det hele minner om artister som står på scenen i et digert lokale, foran et svært glissent publikum bestående av kun nære venner og familie, og som kjefter på verden for at den ikke kjenner sin besøkelsestid, og ikke ser ut som den gjorde i 1884, da Johan Sverdup var frontfigur.

Det blir bare enda kjipere stemning av det, selv for de som trofast stiller opp. Og det pleier sjelden å gjøre noe med populariteten i den retning man selv ønsker.

Men man får det publikummet man fortjener. Og man får den oppslutningen velgerne gir deg. Eller demokrati, som det også heter.

(Denne kommentaren ble først publisert i avisa iTromsø 13. september 2019.)