- Å se far forandre seg på grunn av et preparat han aldri skulle hatt, smerter i sjela

En dårlig historie om et menneske i sluttfasen av livet er en for mye.

Aase-Johanne Aune.  Foto: Frank Roksøy

meninger

Flashback. I film og litteratur betyr ordet: Scener fra fortiden trekkes inn for å belyse nåtiden.

I psykologi: Glimtaktige gjenopplevelser av tidligere opplevelser, oftest det som var spesielt skremmende eller truende. 

Den siste tidens oppslag i HT om eldreomsorg gir meg flashback til 2011 da min far på sitt siste ble uverdig behandlet. Harstad kommune fikk skussmål: Brudd på lov om forsvarlig omsorg. Saken kom på nasjonale nyheter 2012. 

Fremdeles sliter jeg med alle glimt som forfølger meg. En kreftsyk, klartenkt og avmagret mann ligger i 12-15 timer uten smertelindring sitt siste levedøgn. Først da det ble nasjonal nyhetssak kom kommunelege Frode Risdal på hjemmebesøk. Samtalen var ok; men mitt budskap var klart: Du kommer for sent. Et velment tilbud om å bidra med undervisning til helsepersonell i Harstad kommune - siden jeg etter sigende var dyktig og hadde erfaring - takket jeg høflig nei til. 

Hvorfor bry seg, skrive, publisere? Åtte år etter med flere slike historier spør jeg: Skyldes det vrangvilje, likegyldighet eller er Harstad kommune tungnemme? I de saker jeg har fulgt finnes et mønster som jeg her beskriver i fire punkter. 

1. Reaksjon fra øvrigheta

Dette er ikke optimalt, svarer representanter for Harstad kommune. Slikt skal ikke skje! Vi får en beklagelse og kanskje besøk med blomster på døra. De folkevalgte og administrasjonen er til stede med trykksverte og store ord. Det er dobbeltkommunikasjon så sterk at jeg vet ikke annet enn å si takk- men du kommer for sent. Blomsterkvasten blir nesten et fornærmende symbol, dessverre. Det faktum at vi ikke når fram før saken avsløres i media er betenkelig. Varsling internt fremstår som en vits. I flashback-hodet har jeg smertelig erfaring med varsling om arbeidsmiljø. Også der toer Harstatd kommune sine hender- men det er en annen sak.

2. Løfte om endring

Når hendelsen blir offentlig følges det av løfter om forbedring. Vi skal se på rutiner, se på systemer slik at det ikke skal skje igjen. Undring: Kommuniseres avvik videre i systemet, ligger det på en skjerm eller i en skuff? Er det noen som leser eller samtaler? 

Da min far lå for døden fikk han gjentatte ganger det samme preparatet som ga sterke hallusinasjoner, tross at vi innstendig ba om at han ikke måtte få det da vi oppdaget at han reagerte så sterkt. Det tok dager før han kom til seg selv, at vi kunne samtale med ham uten hallusinasjoner og aggresjon. Vi har registrert med et rødt kryss at han ikke skal ha den sovepillen, sa pleieren. Hva hjelper det når neste på vakt ikke sjekker det krysset? 

Menneskelig svikt kommer vi aldri til å eliminere, men stadig systemsvikt går det an å endre. Å se en kjær far forandre seg totalt på grunn av et preparat han aldri skulle hatt, smerter i sjela åtte år etter. Dernest; HT 5.februar skriver at en datter, anonym, ble forsikret om at de hadde gode rutiner for pleie av hennes mor. Moren klatret over en sengehest og pådro seg brudd i bekkenet. Sengehest var et viktig tema også da min far var på helsehuset. Det ble et hinder når han ville på badet. Heldigvis var vi tilstede nesten døgnet rundt og forhindret brudd. Vi ba om at sengehesten ble fjernet da vi så skadepotensialet. Hvis personalet fryktet for hans helse burde de være tilstede når han ringte på og ville på toalettet. At sengehest fremdeles i 2019 er en «løsning» som fører til skade er et mysterium. Noe så enkelt bør det vel gå an å gjøre noe med? 

3. Enkeltsaker

Vi kommenterer ikke enkeltsaker, sier HK alltid. Respekt for taushetsplikt forstår jeg. Dog, når noen løser HK fra tausheten og ber om et svar offentlig, hvorfor da gjemme seg bak denne frasen? Noen har orket belastningen, vist sitt ansikt og ber om en kommentar. De blir møtt av en kommunal, feilslått beskyttelse de ikke har bedt om. Snakk til meg, Harstad kommune! 

Det koster å stå fram offentlig. Far min sa: Kanskje skal vi la det ligge? Han ble redd for sanksjoner på dødsleiet, at han skulle få dårligere behandling. Men før han døde gutsa han til og sa: Du må fortelle historien til øvrigheta! De som kommer etter meg kan få det bedre. Når jeg nå leser at Rådmannen oppforder politikere til å være tyst; det blir for drøyt! Jeg kjenner et gufs og et ubehag. Slik bygger vi ikke et godt omdømme.

4. Konsekvenser

Harstad kommune får en dom fra Fylkesmannen. I realiteten betyr det lite. Vi tar det til etterretning, og det som ikke skal skje skjer igjen. Kanskje kommer Helsetilsynet med pålegg, kanskje noen grep- og så skjer det igjen det som ikke skal skje. Det åttende året etter vår dramatiske historie er jeg en tviler.

Alle disse som sitter igjen med flashback og traumer mister troen.

Jeg tror ikke at ansatte og ledere i Harstad kommune er av vrang vilje. Og ja, det finnes mange gode historier. Men én dårlig historie om et menneske i sluttfasen av livet er en for mye. Det er så hjelpesløst. Går det an å sette lupen innover uten å gå i forsvar? Går det an å sjekke systemer, bemanning og kultur? Går det an å ta selvkritikk? Går det an å gjøre noe med det mønsteret jeg påpeker? 

Flashback er scener fra fortiden. Hvis scener fra fortiden kan belyse nåtiden henimot klokskap og forbedring i Harstad kommune blir jeg glad, tross at mine flashbacks er skremmende og truende.