Mot slutten av stykket forsøker nemlig trønderen Jo Strømgren, som har skrever, regissert og koreografert stykket – i tillegg til at han har hatt ansvaret for scenografi, kostymer og lyddesign – å dra inn en smule alvor, blant annet i et forsøk på å forklare hovedpersonen Ketils opptreden. Det lykkes han ikke helt med, noe som gjør at avslutninga av stykket blir et aldri så lite antiklimaks.

Det begynner imidlertid strålende med en hysterisk morsom scene fra et samfunnshus som hentet fra undertegenes egen minnebok fra oppveksten i rurale strøk av Trøndelag, komplett med heimbrentsdunken, klosettomfavning og slåssing.

Scenen er imidlertid ikke hentet fra et samfunnshus, men Norges paviljong på verdensutstillingen i Dubuai. Her befinner fem mennesker seg for å opptre for turistgrupper som guides fra paviljong til paviljong. De får oppleve til dels hysterisk morsomme scener fra det norske samfunnet.

Mellom disse opptrednene blir vi bedre kjent med den notoriske skjørtjegeren Kjetil – som har vært i Libanon og Bosnia, den ironiske samen Trude, den senterpartiutdannede norgespatrioten Kristine, den blide sørlending Marius og ”sklia” Rebekka – som blir fornærmet når Ketil tror hun kommer fra Narvik, når hun vitterlig kommer fra Sørfold.

Et strålende opplagt ensemble fra Hålogaland teater, med Ketil Høegh i spissen, gir oss en leksjon i morsomme meldinger, fabelaktige tablåer og dansenummer, i utgangspunktet blott til lyst samtidig som det også gis et skråblikk på det typisk norske; bunad, potetløp, pølse med brød og ketsjup og sennep på 17.-mai, for eksempel, bygdefestene, russ, bøndene.

Scenografien er som hentet fra et samfunnshus på bygda, koreografi og regi er strålende. Lenge fungerer også Samfunnshuset strålende, men mot slutten begynner det å halte litt. Flyten i stykket blir borte. Avslutninga på historien halter. Strømgren forsøker å trekke inn alvoret, med både senskader for veteraner og Forsvaret- og e-tjenestens rolle i utenlandsoperasjoner. Men satiren treffer ikke helt, og avslutninga blir dermed et lite antiklimaks.

Men for all del: Som farse var denne forestillinga strålende.