En hyllest til festspillene er på sin plass dette jubileumsåret. Og hva da bedre enn en ekte fanfare fra selveste Ole Edvard Antonsen. Slik entrer han scenen. Etter å ha gjort ære på sitt vertskap, tar han publikum med inn i sitt eget musikalske landskap. Mye hentet fra plata ”Landscapes” (2007), men også ispedd noe fra hans tidligere utgivelser – og noe fra stuegulvet hjemme med familien.
Kvalitet
Det er ikke alle forunt å kunne grave fram godbiter fra en flere tiår lang karriere på scenen. Antonsen besitter et nær selvsagt kvalitetsstempel Forventningene er så høye at en nesten selv blir nervøse.
Men han er så rolig. Så jordnær, så glimrende med sitt publikum. Verdensvant, scenevant, og helt eksepsjonelt dyktig på hva han gjør; å formidle følelser og bilder uten ord – gjennom den sterke, skurrete eller gåsehudklare tone fra sin gylne trompet.
Møteplass
Siste ekstranummer er ”Bosporos”. Inspirert av den kulturelt delte byen Istanbul, der Asia og Europa møtes i én og samme by. Sangen fra minaretene, duren fra byen. Møtet mellom to verdensdeler som hviler mot hverandre over et stred.
Ole Edvard Antonsen avslutter således med et nummer som med sin klare enkelhet tar oss med til selve kjernen av årets festspilltema: En møteplass. Da er det en liten strek i regningen, både hensiktsmessig og økonomisk, at Festspillene ikke har gjort dekning for mer enn drøye 38 prosent av salen. Hva er en møteplass uten nok folk?
Ole Edvard Antonsen med band står det i hvert fall ikke på. Jeg er takknemlig. Musikk som får deg til å smile, nyte, og attpåtil sitte igjen med en god ettersmak og en tankefull mine. Akkurat slik en vil ha det.
Med: Ole Edvard Antonsen (trompet), Øystein Lund Olafsen (Keyboards), Tom Erik Antonsen (Bass), Per Hillestad (Trommer), Dag Steffen Solberg (lyd).