Og nå tror jeg ikke det blir jul uten at Magnus Wærness har levert sin julekonsert Jul på nordnorsk. For fjerde året på rad, og jeg har vært der hvert år, og alltid syntes at det var en trivelig stund. Men i år løftet han og et fantastisk band det hele til helt nye høyder.
Magnus, vi kaller han bare det, er artist av en klassiske skolen. Elegant, veltalende, dyktig, stilsikker, og med et godt grep om sitt publikum. Og hans konsept Jul på nordnorsk har etter hvert vokst seg sterkt. Og hovedæren for dette ligger nok i Magnus sin evne og vilje til å rendyrke. På et språk vi alle her nordpå er komfortable med, og som er en del av hverdagen vår. Det tar meg alltid noen få minutter å venne meg til at ordene er litt andre enn hva man er vant med, så er det fri flyt videre.
Den amerikanske julemusikktradisjonen ligger Magnus’ hjerte nært. Når det blir litt store arrangementer og trøkk, trives han som best på scenen. Men like fullt skaper han magi på mer neddempede partier og. Etter at han fortalte om hvordan han forlovet seg med sin Misty Austfjord i Disneyworld, hva er vel da mer naturlig enn å dra henne med på scenen. At dama kan synge, det er velkjent, men deres duett i «Engler i sneen» av Jonas Fjeld, var til å få frysninger av. Jeg registrerte i alle fall minst ett lommetørkle fremme på samme rad som meg underveis.
Heldigvis faller aldri Magnus for fristelsen til å skravle bort store deler av konserten, men små fortellinger og anekdoter, akkurat i passe mengder til at man får et pusterom fra musikken. Høydepunktene var mange underveis, «Engler i sneen» er nevnt, Maria Menas «Home for Christmas» ble også levert nydelig, men i Magnus’ nordnorske ånd. Og ekstranummeret, «Nordnorsk julesalme», hvor både tolkeren og musikalartisten i Magnus fikk skinne.
Og musikken, og ikke minst bandet som leverte denne, var av svimlende høy klasse. Og alle og enhver bør nevnes her. Martin Lien på slagverk, trøkker til der det trenges, og lister seg forsiktig av sted med visper, når det skulle være passende. Christo Stangness på bass, enten han bruker elbass eller kontrabass, så er han der, fyller ut, driver frem, og holder det hele sammen. Steffen Grønli Karoliussen, spiller på det aller meste, og gjør det med bravur. Martin Nordvik Olsen, kapellmester og tangenter, når han lar hammondorgelet fylle storsalen gikk det frysninger oppover ryggen på meg. Og sist, men ikke minst, Thomas Nordvik Olsen, med alle sine gitarer. Leken, rocka, melodiøs, og alltid i samspill med musikken. Vi trenger i alle fall ikke importere kompetente musikere til vår storstue, uansett anledning.
Hva kan man egentlig si om disse førjulskonsertene her i Harstad, bortsett fra at våre egne krefter så til de grader sprenger grenser, og overbeviser? Det føles litt rart å strø om seg med seksere på terningen og nesegrus beundring, men en stakkars anmelder har ikke noe valg. Det som man har vært vitne til i denne førjulstiden, er av en slik kvalitet at det er nesten ubegripelig at det kun er lokale krefter som har levert.
God jul !