Chrome Hoof har sine musikalske referanser pekende i nær sagt alle retninger, i hele spekteret fra folkemusikk til black metal.
Likevel er det så rått og befriende annerledes at man nesten kan påstå at de har funnet opp kruttet på nytt, eller i alle fall fyrverkeriet.
Ja, ok så er det en massiv vegg av lyd, nær sagt fri for dynamisk spill, men dette veies opp av et briljant samspill, fortvistede synkoper, taktskifter og et visuelt uttrykk som minst like gjennomkomponert som musikken.
I dette bandet har to dansere like så sentrale roller som musikerne, samt at lysshow og kostymer detaljutarbeidet til fingerspissene, og når så da denne pakka fungerer så bokstavelig talt forkrommet og glitrende, ja da blir det en triumfferd av et liveshow. Kompromissløst og insisterende, noe alle kan kjenne seg litt igjen i, men samtidig like fremmed som aliens.
Når en Cathedral-bassist parer seg med både fagott, elektronika og en kraftig afrikansk kvinnestemme, ja da må man nesten forvente bastarder av alt. Og det er nettopp det man får. Alt fra growlervokal til felespill. Chrome Hoof er en bastard med lassevis av posirive fortegn.
Bare en ting trekker litt ned - men det er det ikke bandet eller danserne som rår med - og det er at lyden kunne ha vært bedre, men det har den kunnet på de fleste konserten i Nordic Hall så langt.