Highasakite Arena Nord-Norge, fredag kveld 550 Tilhørere (Fullt)
Man har gjennom et langt liv i musikkens tjeneste, vært på mange konserter, og fått mange ulike inntrykk. Men jeg har aldri opplevd en konsert, så designet ned til minste detalj som denne. Og det merkelige er at dette velsmurte maskineriet fungerte.
Fra de gikk på scenen det obligatoriske kvarteret for sent, til de takket for seg etter et ekstranummer halvannen time senere, dundret toget Highasakite gjennom Arena Nord-Norge. En veldesignet scene, og et gjennomtenkt lysshow, la grunnlaget for en vellykket aften. For ikke å forglemme noe av den beste konsertlyden jeg har opplevd, den var så krystallklar at det var en sann fryd.
Selv om alle tre musikerne i bandet gjorde en strålende innsats, så handler egentlig Highasakite ene og alene om vokalist Ingrid Helene Håvik. Alt fokus ligger på henne, hun takler det, og ikke minst nyter det. Hun har en egen snert i stemmen når hun presser den litt, noe som gir egenart og særpreg. Når hun leker med lyder, mer enn å fremføre en tekst, kommer tankene opp mot «world music» og et landskap i ytterkant av for eksempel Mari Boine beveger seg. Det ville vært et spennende eksperiment å la bandet til Mari Boine, fremføre en låt med Ingrid Helene Håvik på vokal.
Bandet i seg selv er et velsmurt maskineri. Fininnstilt og svært bevist på oppgaven sin, nemlig å pumpe musikken fremover. Trommeslager Trond Bersu jobber som et dyr, pumper ut spennende rytmer, og gjør egentlig mye mer enn bare holde takten. Han holder hele maskineriet sammen. Kristoffer Bonsaksen, gjør manns jobb, enten han leverer gitarriff, fyller på med tangenter, eller lar de digitale trommene få unngjelde. Sist, men ikke minst, på et lite platå til venstre på scenen, bak flere sett tangenter, Øystein Moen. Lever med i musikken, spiller på en måte hver eneste tangenthelt på åttitallet ville ofret høyrearmen for. Sammen blir dette Highasakite, et kanontøft band, selv om musikken egentlig ligger en smule til siden for min komfortsone.
Vi fikk et midtparti i konserten der vokalist Ingrid Helene Håvik forlot scenen, og da fikk de gjenværende musikerne vise sitt sanne jeg. Heftige danserytmer, nærmest hypnotiske, dundret gjennom lokalet, litt monotont, men med voldsom kraft. Det ble et øyeblikk av tomhet når de stoppet opp, og før vokalisten var tilbake på scenen.
På slutten av konserten havnet jeg ved siden av noen yngre kvinnelige publikummere, som levde helt med i musikken, og sang av full hals. Det var rett og slett et magisk øyeblikk, og for et minutt eller to, glemte jeg hele konserten, og bare nøt opplevelsen til disse jentene.
Highasakite er neppe et band jeg kommer til å spille hjemme på stereoen, men kommer de tilbake, kommer jeg og!
(Hva er det med enkelte konsertgjengere her i byen, betale en billett i dyre dommer, for å stå å kakle med sidemannen/dama gjennom hele konserten. En uting, finn et annet sted til skravlingen!)