«Messe for de navnløse» er tittelen på boken som, ifølge forfatteren selv, ble til ved en tilfeldighet. I en artikkel hun kom over i Avisa Nordland, leste hun at det i 2005 ble holdt en messe på kirkegården i Gildeskål. En messe holdt for navnløse samer som angivelig skulle være begravd utenfor kirkegården i det som på folkemunne ble kalt Lappholla. Idéen var født, og resten er historie. Bokstavelig talt.

BOK:

«Messe for de navnløse» Ellen Hofsø Historisk roman 579 sider Forlag: ČálliidLágádus (ForfatternesForlag) ISBN: 978–8–2826352–4–0

Bodø-bosatte Hofsø tar oss med på en tidsreise helt tilbake til midten av 1600-tallet, og vi møter pitesamen Piera som er «dømt» til umenneskelig slavearbeid for svenske gruveeiere. Etter hvert blir vi også introdusert for Pieras datter, Sälbmé, som på mange måter blir eksponenten for historien som Hofsø vil fortelle: En historie om pitesamenes liv på svensk og norsk side. En beretning om blodslit og umenneskelighet, og ikke minst en usminket fortelling om presteskapets kyniske forfølgelse og kristning av samene, i dette tilfellet pitesamene.

Parallelt med historien som utspinner seg 400 år tilbake i tid, tar forfatteren oss med inn i nåtid der vi møter studenten Kathrine fra Inndyr i Gildeskål kommune. Hun er til stede på denne messen for de navneløse, og etter den dagen tar hun noen valg som får stor betydning for hennes vei videre i livet. Samtidig skal hun få svar på spørsmål som ubevisst har preget henne gjennom hele oppveksten.

Med dette nåtidsgrepet tilføres historien en dagsaktualitet som igjen blir vevd inn i hovedhistorien ved at romanen tilføres en tredje dimensjon. Dette er en krevende øvelse, på grensen til risikosport. Men det fungerer.

I likhet med hennes foregående romaner «Elvesang» og «Soldråper», bærer også «Messe for de navnløse» tydelig preg av grundig research. Når Hofsø skildrer presten Pers utrettelige jakt på hedenske runebommer (trommer), så er det med troverdighet. Og når hun skriver om en samisk nåjjde som ble brent på bålet i Arjeplog i 1693, så er det med forankring i historisk materiale.

Dessverre er det også basert på en sann historie at presteskapet opptrådte som alkohollangere på den tiden. I sin maniske iver etter å tvinge kristendommen på samene, mente de åpenbart at Vårherre hadde gitt dem alle fullmakter. Som å lede friske mennesker inn i fortapelsen - som tungt alkoholiserte vrak.

Den historiske presisjonen er ikke bare en styrke for romanen, men det er aller mest en dyd av nødvendighet. Spesielt når man er i berøring med en tematikk som er dagsaktuell, og som fortsatt vekker sterke følelser.

Med fiksjon, ispedd en ikke ubetydelig dose fakta, har Ellen Hofsø nok en gang skrevet en roman som har verdi som historiebok. Nå er det bare å vente på oppfølgeren. For den kommer. Heldigvis.