Skrevet av Gunnar E. Kristiansen
Årets årbok starter med den 15. fortelling om klær og folk i Kvæfjord. Over sju årboksider bretter Gerd Salen ut sin mange fortellinger – for siste gang. Her er så mange gode beretninger, både om habitter, sydamer, barn, gård og grunn, ja levekår som er så innvevd i hverandre at vi har vansker med å velge. Dessverre sier Gerd at dette blir den siste artikkelen i serien. Dessverre, fordi hun har evnen til å formidle god folkelig kultur satt inn i en framstillingsmåte som treffer.
Bedehuskulturen
Liss Paulsen, for mange kjent som Kristelig folkepartis talskvinne i Kvæfjord herredsstyre gjør oss bedre kjent med «Klippen» - bedehuset på Flesnes. Huset tilhører Holand Gambog bedehusforening, og har sin opprinnelse fra Jennestad i Sortland. Ungdomshuset på Jennestad ble innkjøpt, revet og «innført» til Flesnes av byggekomiteen for et bedehus på Flesnes. Foreninga ble stifta i 1954, men anledningen til rimelige byggematerialer kom først i 1956. Slik gikk det til at Klippen sto ferdig og ble innviet 2. september 1958. Dugnad tar sin tid, men så blir det og gjort skikkelig arbeid. Kanskje er dette landets eneste bedehus med svømmehall - det ble besørget av fiskarlagsformann Odd Paulsen. Ei godslig fortelling med gode fotografier til.
Hemmestadfolket fikk sitt bedehus høsten 1931. Der fikk de og kjøpt rimelige bygningsmaterialer; ei brakke tilhørende Nordiske Aktiebolaget som sto på Kjengsnesfjellet ble ervervet for 800 kroner, revet og ført til Hemmestad. Her hadde Gustav Jensen gitt gratis tomt, og foreninga som da allerede var rukket å bli noen år gammel gravde ut tomta, støpte grunnmur og reiste bedehuset av arbeidsbrakka fra Kjengsnes. 17. juli 1932 ble det innviet av pastor Erling Sæther. Artikkelen som første gang sto på trykk i menighetsbladet i juni 1965, forteller at huset ble renovert i 1964 – til akkompagnement av hamrende dugnadsfolk som også bar ut vedovnen, fikk satt inn panelovner, hengt opp nye gardiner - og i det hele tatt – etter at inventariet også var påført ny maling.
Havet gir og tar
Vi blir alltid fascinert når formidlingen skjer på dialekt – som også kan bli dialektisk. Ja, slik oppleves fortellinga hans Ivar Botn om Jarl Myrland som gjekk klar i Gullesfjordbotn den 20. januar 1934.
I år forteller Mathias Torheim om bergtørking av fisk som inneholder så mange forklarende elementer at også den fortjener ei omtale-stjerne. Torheim tar oss med fra Hemmestad til Sør-Amerika via et par turer med klippfisk til Bergen med galeasen han Jens «Fochsa», – bygdas «patron».
Apropos hav, sjø og båt: 86-åringen Magne Andreassen fra Kjengsnes har fortalt redaktør Arne-Johan Johansen fra si tid på havet, i brottsjø og stilla – på silda og i utenriksfart med råolje fra Gulfen til Lands End. Anton Johansen si fortelling er av det mer stillferdige slaget; fra en 45 fots kutter blanda opp med det å drifte småbruket i Hamn til jakta Matilda som både førte sild til «fabrikken» og trelast til «Haugland». Eller for å si det slik: God lokalhistorie fra havet. Og liksom for å avrunde sjølivet forteller Magne Heide om Elde og Utstrand kvinneforening sine mange basarer og andre arrangement til inntekt for redningssaken i «skogen ved Utstrand». Et normalt og akk så nødvendig tiltak rundt om i landet for å sikre driften av «Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning». I et av avisklippene fra 1929 ser vi tidligere los Anders Holte (1849-1937) fra Kasfjord rose kvinneforeninga for å ha skaffet tilveie tusenvis av kroner til redningsforeninga.
Tingene forteller
Tradisjon er bra – det blir kultur av slikt. På Krambua; historielagets hus, møtte 4.-klassingene fra Borkenes skole i juni medbringende sine utvalgte historiske gjenstander. Vi nevner: hestebjelle, kjøkkenvekt, matboks, pengepung, fiskesnelle, brystsølje, kaffekjele, kavl, sigarettetui, vekkerklokke, skøyte, pudderdåse, briller og sangbok, melkespann, samovar, oljelampe, krukke og trekkspill.
Her dreier det seg ikke om noen form for konkurranse, så når vi velger et par av de som deltok baserer det seg på en form for loddtrekning. Nina Myreng Haugland står for presentasjonen av historikerne fra 4.-klassen.
Mye mer
Årets redaktører, i år som i fjor har vært Arne-Johan Johansen og Magne Leon Heide, står i år for mer enn halvparten av artikkeltilfanget. Her vil vi særlig bemerke at artikkelen om Karl Olsen Kulsland som ble den første herredsagronomen i Kvæfjord er særdeles interessant lesing – også fordi vi får et innblikk i vandrelærerpraksisen som Kulsland ble et ledd i, gjennom sin stilling som sådan innen Finnmark fylke – med «særlig vekt på poteten», slik Ytreberg beskriver det i sin bok om Finnmark landbruksselskap 1859-1959.
I sin andre artikkel om Rasmus Angell – Organisten og musikaren gjør Magne L. Heide bruk av en «teknikk» jeg personlig har stor sans for; nemlig gamle aviser som kilde. Nasjonalbiblioteket har nå digitalisert nesten alle landets aviser, og navnet Rasmus Angell, respektive betegnelsen «organist Angell» ser vi må ha vært relativt enkelt å finne.
Blant de øvrige bidragsyterne er Geir Hagen som forteller om Kvæfjord kirkes første organist. Asbjørn Johansen var på sykkeltur til Harstad for å se fotballkamp i 1951/52 – uten å varsle foreldrene. Leif Skoglund skriv om Melåfjellet – et stort kulturlandskapsområde – informativt og fengende. Håvard Haraldsønn Salen tar oss med inn i «Endring av bygningstypologi i gården Salen/Sattal, Kvæfjord/Giehtavuotna», basert på et mangesidig tilfang av kilder.
Marie Markussen er med i år også – og skriver om «Kvæfjord Sanitetsforenings Folkebad», som ble åpna i 1939. Da hadde foreninga fått et rentefritt lån fra Norges Badeforbund samt et tilskudd i samme størrelse fra moderorganisasjonen Norske Kvinners Sanitetsforening. Ombygginga til helsehus fra 1954 får hun og med, og dessuten den nylige renoveringa av huset.
Jac. Normans artikkel om ulykka i Skårgruva i 1908, sannsynligvis fra heftet «Ungdommens Framtid», utgitt i 1949 og som vi mistenker var et blad utgitt av DNT (Det Norske Totalavholdsselskap) sin Harstad-avdeling. (Kilde: Folkeviljen 20. desember 1949). Dette er særlig aktuelt – især på grunn av Nils Gaup si filmatisering av gruvesamfunnet Sulitjelma «Sulis 1907».