- Dette har nok ikke skjedd i Harstad kulturhus tidligere.

Replikken kommer fra en av kvinnene som sitter ved siden av meg under forestillingen Aquasonic. Hun har helt rett.

Viktoriansk undervannsstøvsuger

Fem musikere er nedsenket i fem akvarier. Under vann spiller de på fiolin og perkusjon, men oftere benyttes instrumenter du aldri har sett tidligere.  Av og til  hever de kroppen og trekker pusten i fri luft. Jeg er nok ikke den eneste blant publikum som gjør det samme.

Noe som minner om en gammel gramofonspiller, kanskje en viktoriansk støvsuger og andre selvkomponerte innretninger som lager lyd fyller akvariene. Det er mye annet å følge med på også. Foran oss er et lite basseng, og foran der igjen fem sylindre med vann.

Men det hele starter i stummende mørke. Lyder du selv kan prøve å lage hvis du er i badekaret og slår på kanten (og får besøk av en hval) fyller salen under Festspillenes åpningskonsert.

Det er rart, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å like dette. Beskrivelsen i programmet påstår at vi skal utfordres på egen dødelighet. Det høres ut som tullprat (og er det) men heldigvis snakker musikken og ensemblet godt nok for seg selv uten bruk av ord.

Jeg har i likhet med sidekvinnen aldri opplevd noe lignende i Harstad kulturhus tidligere - eller noe annet sted for den saks skyld.

Boblespørsmålet

Det er mye å la seg fascinere av. Noen av utøverne synger under vann. Det kommer ingen bobler ut av munnen deres, og jeg lurer på hvordan. Noen av musikerne er svært lenge under vann. Fiolinisten ser ikke ut til å trenge oksygen. Jeg tar fram mobilen for å måle hvor lenge de kan holde pusten. Det er lenge.

Det er fire personer på scenen, men fem akvarier. Den siste personen introduseres lenger fram mot scenekanten. Her synger hun i vannskorpen, og lager boblelydene du forventer.

Etter hvert roer jeg meg ned, og i stedet for å følge med på alle oppfinningene på scenen, nyter jeg musikken. Men plutselig kommer en ny greie som skal studeres. Det regner fra taket, det bobler fra vannsylindre og lyset skrus av igjen.

Men til slutt sitter jeg der med et stort smil rundt munnen, og konserten er ferdig. Forestillingen, som også er en gave til Ilios og samtidsfestivalens 25-årsjubileum, er en strålende - om enn ikke veldig folkelig - åpning av årets festspill.