Kila musikkforening: «Echoes of an era»
Harstad kulturhus, lørdag kveld
Cirka 130 tilhørere.
Når overivrige arrangører har fått tukle med notene, kan det være skrekkelig irriterende. Her fikk vi mye av det første, og dessverre også litt av det siste. Men aller mest fikk vi et glimrende korps, som holdt et høyt nivå til å være glade amatører.
De mest symfoniske stykkene er ikke helt min greie, men jeg klarer likevel godt å høre at musikerne kan sine saker, og har lagt igjen mye energi og arbeid i øvingslokalet.
Inspirerer
Det aller meste sitter godt allerede i åpningsnummeret «Sinfonia Nobilissima», selv om jeg ikke helt lar meg rive fullstendig med. Men det å se en engasjert dirigent i Hallvard Bakklund, oppveier dette i fullt monn. En mann som virkelig inspirerer og driver musikerne fremover. Ikke bare armene brukes til å dirigere med her – hele kroppen lever med i musikken. Neste gang må dere få et kamera som kan vise mannen forfra.
– Vasker bort det melodiske
Så til det nummeret som kanskje musikalsk sett burde ligge mitt hjerte nærmest, nemlig Beatlesmedleyen. Men dessverre, det som i utgangspunktet er vakre, relativt enkle poplåter, koker bort i kålen. Pakket inne i arrangementer og krumspring som vasker bort det vakre melodiske. Dyktig utført, selvfølgelig, men for meg har det ingenting med Beatles sin musikk å gjøre.
På veldig mange av stykkene videre i konserten trampet jeg med stor lyst takten, og koste meg, lot meg tidvis imponere av prestasjoner og presisjon. Presisjon ja, slagverkseksjonen imponerte stort. Utstyrt med et helt batteri av ymse slag og rytmeinstrumenter, som de stadig byttet på, hadde de full kontroll på alt av tempo og taktskifter. Og jo da, jeg oppdaget fort at det var en gammel ringrev fra «Divisjonsmusikken» i John Lien der, og det hjelper jo godt på.
Vellykket
Musikalsk sett får man oppsummere kvelden som veldig vellykket, dyktige musikere som fikk vise seg fram for et dessverre altfor lite publikum, noe som antakelig skyldes at folk flest ikke er klar over kvalitetene dette orkesteret har.
To ting vi ikke kommer utenom er konferansierene Annette Ekman og Anne Merethe Ursin. Med sine sprell og ablegøyer gjorde sitt til at publikum fikk tøyd litt på smilebåndene, og trent lattermusklene underveis. Det andre er kakebordet i pausen. Her var det mye lekkert å la seg friste av. Regner med at en del av publikum var adskillig mettere når de inntok plassene for 2. avdeling av konserten, enn de var når de ankom kulturhuset
