ILIOS: Jeg får bestandig et lite snev av angst når jeg sitter i salen der det improviseres på scenen. Men det viser seg å være ingen fare, når utøverne er så sympatiske som de i Fotefar.
Gruppen har utvidet besetningen og lot de som ønsket blant publikum komme med innspill til tekst og tema som utøverne spant videre på fra scenen.
Bakgrunnen er folkemusikk, men sketsjer og komikk tok det meste av oppmerksomheten i det som var et fullsatt Galleri NordNorge.
Galskap
Sveinung Næss og Robert Weitz var varme i trøya fra første replikk, men sørget også for å myke opp publikum. Snart haglet det med ideer og tema som først endte opp i en sang fra duoen om en stol. Stolen vandret videre til Paris, og vi i salen blir gladelig med på reisen.
En porselensdukke er neste ord som får Fotefar og improvisatørene til å fabulere. I bakgrunnen er hele tiden musikken som også improviseres. At vi ikke merker så mye til at dette ikke er innøvd, sier sitt om kvaliteten på musikerne.
Ibsen
Mest liv blir det når Kristian, en av oss i salen, må fortelle om sitt dagligliv. Hans tur til skolen og replikkvekslinger med venner, familie og lærere blir mer og mer fantasifulle. Etter hvert bestemmer Sveinung Næss at hans liv skal plasseres i et Ibsenstykkke.
Da tar det helt av. Ikke minst når det viser seg at Kristian er lam, og må komme seg vekk fra sin komisksorgtunge mor på egen hånd.
Ikke alt er like morsomt eller lett å forstå. Men vi lo nok denne kvelden til å forlate med store smil.