Vi levde i ei boble, utenfor resten av verden. Men det var fantastisk, jeg hadde gjort det samme om igjen, sier hun.
Harstadlegen Elisabeth Berntsen er like begeistret for 71 grader nord i dag som før hun selv var midt oppi eventyret. Sitt livs eventyr, der hun fikk pushe grenser, ta seg ut fysisk og mentalt og ikke minst oppleve det vakreste av det vakre i landet vårt. Men er hun så omsorgsfull hele veien som vi har sett henne til nå?
– Jeg kan ikke røpe så mye om hva som kommer, men nei da, jeg er skikkelig ufin i en episode som nærmer seg, kan hun fortelle.
– Det kommer en situasjon der alt er et slit. Jeg avskyr å fryse, og i denne situasjonen er jeg utmattet og lei etter et møte med iskaldt vann. Da blir Tricias positivitet for mye for meg. Jeg gleder meg ikke til å se den episoden der. Men vi visste jo alle hvor eksponerte vi var med kamerafolkene rundt oss hele døgnet. Vi var alle under et økende press, det er vel en del av spillet. Så tett sammen som vi levde, tenkte vi etter hvert ikke over det. Vi var i ei boble for oss selv.
Grufullt vondt
Noe av det som ikke ble filmet og som vi ikke får se, er da hun skadet ankelen under hundekjøringa over Hardangervidda. Dramatisk og grufullt vondt, ifølge henne selv.
– Jeg og Steffen hadde de sterkeste hundene. Vi kjørte nedover i ekstremfart, og jeg klarte å sette foten fast i bremsa. Det kjentes verre ut enn det var, for heldigvis viste det seg at det bare var ei kraftig forstuing. Jeg var likevel tappet for energi, og livredd for at eventyret skulle stoppe der. På toppturen dagen etter gikk det overraskende bra. Stabile sko og randoneski, og en del smertestillende hjalp meg videre. Men jeg kjenner det ennå godt i ankelen, forteller hun.
Høye ambisjoner
Det handler om å sprenge grenser. Og det handler om å mestre mer enn man tror man kan mestre. Elisabeth hadde et ønske om å bryte seg selv ut av komfortsonen.
– Det er utenfor denne sonen at magien skjer. Jeg har alltid likt at ting skjer, alltid likt å trene. Og så elsker jeg å være ute i naturen. Men det var ikke før jeg møtte den spreke kjæresten min at jeg oppdaget hvor mye jeg behersket. Jeg takker ham for at jeg meldte meg på, sier hun og forteller videre at hun alltid har hatt høye ambisjoner og lagt lista deretter.
– Har jeg satt meg et mål, jobber jeg for å nå det.
Studerer menneskesinnet
Høye ambisjoner hadde hun også som ungjente. Som skoleflink kunne hun åpne de dørene hun ønsket. Målet var å bli lege. Etter syv år og to barnefødsler var målet nådd. I disse dager er hun ferdig med ett års praksis ved UNN Åsgård i Tromsø. Hun er godt i gang med å studere menneskesinnet.
– Jeg kjente ofte på det gjennom syv år som fastlege, det å ha en knapp halvtime til hver pasient, mens arbeidsoppgavene bare økte. Da jeg begynte å jobbe på Voksenpsykiatrisk poliklinikk, kom jeg tett innpå pasientene, med bedre tid til disposisjon. Psykiatrien har et stort spekter av symptomer. Det føles fornøyelig å kunne skape den tryggheten som skal til for at folk skal åpne seg. En takknemlig jobb, sier hun, og legger til at psykiatere har vært mangelvare i Harstad i mange år. Om to år er hun et etterlengtet tilskudd.
– Da blir jeg værende her som psykiater. Jeg flytter aldri fra byen min.
– For en nedtur
Det hadde vært festlig om hun seiret på Nordkapp. Som vinner nummer to fra Harstad, etter Hanne Steen Henriksens seier i 2001.
– Jeg kan bare si at jeg hadde ambisjoner om å komme langt. Det hadde vi alle. Mer kan jeg ikke røpe. Men ta med at vi alle er gode venner i dag. Vi ser episodene hver uke, og kommuniserer med hverandre på Facebook underveis, sier hun.
Hun var imidlertid ikke særlig høy i hatten da hun ble den første som ble merket i årets sesong. Kastet til ulvene i første episode. Deltakerne skulle erindre ei tallrekke oppover trappene i et 118 meter høyt tårn. Da stokket tallene seg for Elisabeth.
– Jeg trodde jeg kunne stole på hukommelsen min, dermed hadde jeg ingen strategi. For en nedtur! Hva skulle jeg si til kjæresten min hvis jeg kom tilbake etter første episode. Jeg brukte all min energi til å bygge meg opp mentalt etter dette. Heretter skulle jeg klare det meste.
Hvor langt ut i serien hun klarer det meste vet bare noen få. Imens fortsetter hun å granske menneskesinnet.
– Jeg har noen mål. Jeg skal bli psykiater, og jeg vil veldig gjerne til topps på Stetind sammen med kjæresten min. Ja bare skriv det, han er den store kjærligheten.
