Konserten er nok et bevis på mangfoldet i byens musikalske kulturliv, og ikke minst hvilket skyhøyt nivå aktørene holder. Man kan ikke være annet enn imponert.
Finn-Ero Bustamo er flyttet fra byen, og Knut Erik Østgård har overtatt hans plass. Knut Erik er tidligere kjent som den hese og såre stemmen fra bandet Return. I tillegg var selvsagt både Jørn Heyerdal Pedersen og Dag-Erik Enoksen til stede som tidligere år.
Tre stemmer, og tre veldig ulike uttrykk. Dag-Erik Enoksen med sin klassisk skolerte stemme, og Jørn Heyerdal Pedersen som crooner og popsanger. Og nykommeren Knut Erik Østgård med sin raspende rocka røst.
En del av låtvalgene underveis var litt uinteressante, og fenget meg ikke overvettes mye. Denne konserten bør vel i størst mulig grad være en flørt med publikum, men her traff de ikke hundre prosent. Den verbale flørtingen gikk det adskillig bedre med. Dag-Erik Enoksen har sin lune humor, som alltid får publikum til å humre. Jørn Heyerdal Pedersen er litt mer bajas og moromann, og hans humør smitter lett over på publikum. Knut Erik Østgård var dessverre ikke like heldig. Hans forsøk på å være nordnorsk med litt friske uttrykk på dialekt passet ikke helt inn, og ble litt platte og tøvete.
Men samme Østgård stod likevel for kveldens tøffeste musikalske bidrag, da han flesket til med en saftig versjon av Deep Purples «Burn». Her kom rockeren til sin rett, og du verden som det svingte. Godt hjulpet av gitarhelt Thomas Nordvik-Olsen, var det en versjon som selv Deep Purple ville vært stolt av.
Dag-Erik Enoksen viste en ny side av seg selv i Sinatra-slageren «My Way». Stemmekontroll og fremførelse har alltid vært hans varemerke, og han skuffer aldri. Jørn Heyerdal Pedersen er alltid solid som Elvis-posør, så også denne gangen. Men de elegante hoftevrikkene underveis, de tilhører vel en litt tidligere utgave av Elvis, enn han som stod på scenen denne kvelden?
Vi kommer på ingen måte utenom det glimrende bandet som stod på scenen, det ypperste av hva denne byen har å by på. Kapellmester Martin Nordvik-Olsen på tangenter. Og etter at han fikk et skikkelig Hammond-orgel i oppsettet sitt, har det blitt pur nytelse. Thomas Nordvik-Olsen med sine gitarer kjenner vi alle. Her går spilleglede og godt håndverk hånd i hånd. Bak slagverket satt Kim Karlsen, et nytt bekjentskap for meg, men har trakk absolutt ikke ned kvaliteten på bandet. Åsmund Wilter-Eriksson på bass. Langt bak på scenen står han der, og på umerkelig binder det hele sammen. Sist, men ikke minst, Steffen Karoliussen, og som vanlig spiller han på det aller meste av instrumenter. Denne gangen var det perkusjon, saksofon, trekkspill, og et eller annet elektronisk blåseinstrument. Om han da ikke spaserte tvers over scenen og lånte hammondorgelet lite grann.
En flott kveld alt i alt, og lite egentlig å sette fingeren på, men klarer ikke helt la meg bergta heller. Antakelig var det låtvalget som ikke tok meg helt, eller så var det vissheten om at disse guttene har bittelitt mer å gå på.
Terningen lå lenge og vippet, men den gode stemningen i salen gjorde at den til sist landet på en femmer.
