Dverberg er å gå bortover veien når du er 6 år. For første gang alene på den store veien. Med en blå tikroning i hånda som du konsentrerer deg om å ikke miste. På tur til butikken for å kjøpe et kilo sukker for mamma.
Og de gamle damene som begeistret klapper i hendene og roper fra hagene sine, fra syklene og sier at jeg er blitt stor siden jeg kan gå helt alene på den store veien. Stoltheten som vokser inni de hvite, små støvlene. De samme gamle damene som noen år senere står med kikkert i vinduene for å prøve å finne ut hvilken gutt jeg går hjem sammen med når det har vært diskotek.
Det er en oldemor som sydde karnevalskostymer. Som laget ei prinsessekrone av sølvposen inni esken til ali- kaffen og et skjørt av gamle gardiner. Som ga meg følelsen av å være den vakreste prinsessen på hele Dverberg. Hun som ropte over elva til meg og sa at æ måtte passe mæ førr bilan. Som sydde lugger til oss når vinteren nærmet seg. Lukten av hendene hennes, stua hennes. Tiden hennes. Og plutselig en dag var alt dette borte. Hun var blitt til et navn på en stein. Og jeg forstod det ikke, og jeg forstår det fortsatt ikke. Og jeg kunne fortalt om den hemmelige hytta vi bygde i et tre i skogen, skatten vi gravde ned i sandhauan, om brua vi bygde over ælva. Om smågodt i hvite, små kremmerhus, Om den aller første snøen. Om jubelropene i stua vår når snøen kom. Se, det e sny ute!
Jeg kunne fortalt om min bestemor som møter til forening etter et oppslag i lokalavisen om at jeg har fått penger fra norsk kulturråd til å lage en ny forestilling. Foreningsdamene er sinte. Og min bestemor får høre hva de egentlig mente om teateret, om ho Katrine. Om hvor mye viktigere det var å gi penger til de syke istedenfor teater. Om min bestemor som sitter alene ved foreningsbordet på Dverberg og ikke vet hva hun skal si. Hun prøver å forsvare den norske stat sin satsing på kultur. Hvor var det blitt av begeistringen for hun i de hvite støvlene på tur til butikken for å kjøpe et kilo sukker? Eller jeg kunne fortalt om å reise på ferie. Mamma som ikke ville reise. Pappa som ikke ville reise hjem. Begge de følelsene fikk jeg med meg. Og jeg kunne fortsette å fortalt om alle disse minnene som er så sterke at jeg ikke kan glemme dem – kanskje fordi at jeg opplevde dem for aller første gang eller fordi de forandret noe i meg. Men jeg tror heller jeg vil fortelle om Mirakler. Jeg kjenner en liten jente som ikke lengre er lita. Hun heter Mette og er 11 år. Hun har en mirakelbok der hun skriver alle miraklene i livet sitt, og de er det mange av. Hun har minnet meg på å ta vare på alle magiske øyeblikk, til å se alle miraklene i mitt liv.
Kraften, kjærligheten, alvoret, entusiasmen som finnes i alle barn. De kan forandre så mye og de minner meg på å se verden på nytt – igjen og igjen. Mette er en viktig side i min mirakelbok. Hun som gleder seg mer enn alle andre, som alltid jubler når det skjer noe fint, som stiller de vanskelige spørsmålene, som gir meg lyst til å lage teater. Hun er mitt porlare potensiale.
Og jeg kunne fortelle dere om forelskelse. For hva annet er Festspillene enn forelskelse: 100 grunner til å ikke legge seg når det blir kveld. Like mange grunner til å stå opp. Om det uvirkelige. Om kraften i det som skapes. Om de mange mulighetene til å bli beveget. Om kjærlighet. Det må kjærlighet til for å skape, og det er en fordel å være forelsket. Og jeg er ofte forelsket. Særlig når det er festspill. Det er slitsomt. Å ikke ville sove, ikke trenge spise, ikke kunne tenke på noe annet enn den ene personen, den ene tingen. For jeg forelsker meg ikke bare i mennesker, men like mye i stemninger, i historier. Og kanskje aller mest i drømmene.
Hvordan skal jeg kunne bevege dere med forestillingene jeg lager. Dere er så mange, dere er så forskjellige. Hvordan skal mine drømmer kunne bety noe for dere?
Slik som en sang kan få oss til å gråte. Plutselig blir vi grepet. Vi blir beveget. Vi blir forflyttet – litt forandret. Og det er like underlig og vidunderlig hver gang det skjer.
Jeg vil reflektere over det ubegripelige i livene våre. Det som kan være mer virkelig enn alt annet, men som ikke kan sies med ord. Det som forblir ordløst og kanskje derfor også så sterkt og varig.
Jeg tror på gåtene mellom oss mennesker, mystikken, hemmelighetene. For vi har alle et eventyr inni oss.
Jeg håper du kan hente frem din historie, dine hemmeligheter i møtet med det vi opplever her i Festspillbyen. Jeg håper du blir overrasket. Forelsket. At du tør å gi slipp for å være i stand til ta i mot. Teateret. Musikken. Livet. Jubelen!
Se, det e festspill ute!
For meg handler kunst om denne skjøre, lille historien. Om å tørre å bli kjent med den. Om at vi våge å holde våre små, rare eventyr fram for hverandre og modig gå ut i verden med dem.
Det var dette jeg ville fortelle dere:
Dette er min historie – Mitt eventyr.
Og jeg tenker at jeg og mitt eventyr nok ikke forandre verden, men jeg er ikke helt sikker.
