Festspillene i Nord-Norge er en viktig festival. Jeg mener det, staten mener det, og Festspillene selv mener det. Faktisk sier festivalen at den tar mål av seg å bli «den viktigste for de arktiske områder». Dette er et hårete, men ikke umulig mål.
Festspillene kan åpenbart ikke kun være en innkjøper; festivalen selv må ta ansvarlige grep i produksjonene den presenterer for å nå sine mål. Lista legges skyhøyt her i nord, og vi må kunne forvente de neste årene å bli presentert for identitetssterke produksjoner som gjør Festspillene i Nord-Norge til den festivalen man bare ikke kan unnvære.
Åpningsforestillingen «Kjetterbålet» ble direktør Maria Utsis første presentasjon noensinne på Festspillene. Denne produksjonen hadde hun med seg fra sin forrige festival, Varangerfestivalen, og i Kulturhuset lørdag bød hun til og med på en videreutviklet versjon.
«Kjetterbålet» er et verk av poprockbandet Kråkesølv knyttet til menneskeforfølgelse. I hovedsak nordnorsk fortid sådan, men med musikalske kommentarer til nåtiden. Videreutviklingen besto lørdag i en musikalsk forstørrelse gjennom bruk av Arktisk Sinfonietta og State Academic Choir of Petrozavodsk.
Apropos Varanger: om dere ikke har vært i Vardø og sett Peter Zumpthor og Louis Bourgeois sitt minnesmonument over bestialiteten våre forfedre utøvet, anbefales det et besøk. Åpningslåten lørdag tok meg rett med til Bourgois´ svarte glasskube på Steilneset, hvor en stol står i senter av kuben og brenner i en evig flamme. Rundt stolen henger store speil vinklet slik at jeg som betrakter blir den ansvarlige både for fortidens og nåtidens henrettelser. Ikke ulikt uttalte intensjoner ved Kråkesølvs verk.
Festspilldirektør Maria Utsi advarte fra scenekanten før konserten mot sterke musikalske uttrykk. Hun håpet i tillegg at alle hadde lest programmet for å være forberedt. Hvis dette er en forutsetning for å oppleve et verk, bør programmet være tilgjengelig for alle. Og uten program i hende, må nesten teksten være hørbar på flere enn to låter.
Dessverre ble historiefortellingen fraværende etter denne første låten. Opplevelsen det ble lagt opp til raknet, selv om bestanddelene lå på det høyeste nivået.
Jeg kan si at «Kjetterbålet» ble en flott 45 minutters konsert, men det var ikke det vi var lovet. (Da ser jeg bort fra at Festspillene har i markedsføringen lovet en 75 minutters forestilling.)
Musikalsk historiefortelling i poprock-format må også kunne stilles en del krav til. Å bringe et kor og lite orkester inn i produksjonen, fargela ikke mer enn Kråkesølv selv gjorde. Blodrødt blir ikke mer blodrødt ved å farge med blodrødt.
«Kjetterbålet» har ikke hentet ut de mulighetene som ligger i å la mangfoldet av musikere underbygge historien. Lørdag stjal det fantastiske lyset fokus fra viktige og lekre historie-underbyggende bak-projiseringer.
Produksjonen hadde trengt en kunstnerisk ansvarlig som kunne vektet de ulike bestanddelene slik at de hadde komplettert, og gjort hverandre større. Kor og orkester forsvant også i bandets vellyd.
Ordet «bestillingsverk» gir andre assosiasjoner enn ordet «konsert». Ansvaret for den manglende regien tenker jeg ligger mer hos Festspillene enn hos Kråkesølv.
For mulighetene ligger der. Rekken med låter inneholdt musikalsk balanse, sjangermessig spredning, og effektiv bruk av lyd og lys som et smertefremkallende element. Her er marsjen til skafottet, eller bålet om du vil, her er salmen, her er desperasjonen.
Fortellingen kommer bare ikke over til oss som noe annet enn en serie tøffe låter.