Reisebrev av: Ronny M. Becker
Dagen starter med en enkel og grei frokost 06.15, deretter er det pakking av lett sekk, inneholdende ekstra klær, drikke, og litt snacks, og oppmøte resepsjonen klokken 07.20.
Vi går i samlet flokk til jernbanestasjonen, reiseselskapets logo lyser opp i front, dette er i sannhet enkelt for oss nordfra som er vant til mindre forhold. Det kommer nok ikke som noen overraskelse at jernbaneselskapet som skal ta oss videre ned Urubambadalen til Machu Picchu Village heter Inka Rails.
Machu Picchu Village er en vakker liten by, hvor boder, markeder, restauranter, eldre hus, veier og omland setter deg i en egen stemning og forventning om noe som er vanskelig å definere.
Spenningen bygger seg opp mens vi venter på bussen. Vi starter brått, og farten er upåklagelig opp de smale grusveiene hvor vi møter på andre busser med like jevn fart. Jeg tar meg selv i å håpe på godt vedlikehold av bremsene mens stupet på ene siden blir høyere og brattere for hver eneste meter, men jeg kommer fram til at så lite bremsene brukes er de nok tipp topp funksjonell enda noen år.
Det å komme opp til 2.340 meters høyde, og oppleve disse byggverkene som er så perfekte utført, vil ta pusten fra de fleste. Dette sagnomsuste stedet som ble bygd av Pachocutec, aldri funnet av spanjolene, og glemt gjennom århundrer, kun kjent av en håndfull lokale quechuaindianere, må bare oppleves.
Det var med skrekkblandet fryd vi ankom presteskapets boliger og antatt offersted. Jeg kunne nesten se for meg hvordan fiender av riket mistet sine liv under kniven, blod ble drukket, og solguden hyllet. Alt dette er innhyllet i spektakulær natur, fjell, og setter nesten en utenomjordisk ramme rundt det hele, jeg kjenner på at det burde bli en ny tur.
Bussturen ned fra toppen er om mulig enda bremsebesparende, men det gikk bra.
Fra Peru
Ronny M. Becker