Denne beretningen er skrevet av Tania Medvetska som er flyktning på språkopplæring i Harstad Tidende.
Datteren min og jeg bestemte oss for å oppdage Europa i 2019. Vi valgte ut land som vi syntes virket mest spennende å besøke. Italia var først ute, etterfulgt av Norge. Spesielt Nord-Norge i vinterdrakt lokket oss, fordi vi ble tiltrukket av nordlys, fjorder og fjell. Det ville bli en dyr reise, og vi bestemte oss for å vente.
Russlands angrepskrig førte til at vi likevel forlot hjemlandet vårt, Ukraina, 13. oktober i fjor.
Nå, etter å ha bodd her i ett år, innser jeg hvor liten sjanse vi hadde til å se alt vi ønsket oss på to korte ferieukene i 2019. For eksempel har vi ennå ikke vært i Lofoten!
Men da barna mine og jeg kom til Norge og Fjelldal i fjor, viste nordlyset seg for oss den aller første natten, og i enda en måned løp jeg ut av huset om natten i pyjamas og jakke for å fotografere det. Jeg kjøpte et stativ til kameraet for å ta bilder med lang eksponeringstid, nettopp for å fange nordlyset i vinternatta. Den majestetiske norske naturen fikk fram kunstneren i meg. Landskapet er villmark og ikke inngjerdet. I Ukraina må vi betale for å besøke naturområder. I Nord-Norge er det ikke nødvendig å lete etter et vakkert sted og å bruke en halv dag på reisetid.
Her i Norge kan jeg gå til stranda og se en vakker solnedgang. I dag er den på én måte, men i morgen, på samme sted, er solnedgangen helt annerledes. Fargen på vannet, himmelen, vannstanden – alt er i konstant endring.
Så hvordan havnet en familie fra Kyiv i Ukraina da her oppe i nord? Som heltene i min første artikkel i Harstad Tidende sa: «Krigen ga oss denne muligheten».
I omtrent tre måneder før krigen brøt ut, kunne ingen i Ukraina forstå at en fullskala krig ville begynne i vårt land, eller at alt kun ville skje lokalt, øst i landet. Jeg snakker om vanlige folk nå. Informasjonen som ble gitt i mediene varierte. Jeg har jobbet for TV-nyhetskanaler i 30 år, jeg er nå snart 47 år, men ingen av oss klarte å forstå hva som kom til å skje videre. Jeg begynte derfor i desember 2021 å gjøre meg klar til det som kunne skje.
I løpet av de tre neste månedene brukte jeg omtrent én tredjedel av lønnen min på å kjøpe mat og basisvarer som toalettpapir og oppvaskmiddel. Barna måtte fornye passene sine, samt skaffe internasjonale pass som gir mulighet til å reise ut av landet dersom en krig brøt ut. Så snart vi fikk dokumentene, sendte jeg sønnen min til et trygt sted hos slektninger i Vest-Ukraina. Barnas skole forsto situasjonen familien sto i og læreren støttet meg veldig godt. Men datteren min ville ikke dra noe sted. Hun studerte musikk på videregående skole og forberedte seg til sin første konsert med orkesteret hun spiller i. Hun kunne ikke tro at en krig var mulig, og spurte meg «Hvilken krig?», «Er dere gale?».
Det viste seg at vi ikke var gale, og krigen begynte.
Uansett hvor hardt du prøver, vil du aldri være i stand til å forberede deg på krig, fordi du ikke kjenner planen til de som går til krig.
Denne krigen er mer ødeleggende enn alle tidligere kriger som har vært på ukrainsk jord, da regner jeg også med kampene under 2. verdenskrig.
Da Russlands invasjon startet i februar 2022 forlot mange storbyer til fordel for landsbygda, fordi det der var brønner eller vannpumper, ved og mulighet til å lagre mat i en kjeller og å lage mat over bål. Denne vurderingen kostet mange livet, fordi de russiske soldatene forsøkte å ta Kyiv gjennom først å okkupere landsbyene. Mange havnet da i skuddlinjen, slik som i Bucha.
Men min familie var heldige. Vi var i stand til å reise hjem til Kyiv da russiske soldater nærmet seg den lille landsbyen Yasnogorodka utenfor hovedstaden. Vi bodde i huset til venner av min mann. Kyiv var relativt trygt for sivile, selv om det var harde kamper rundt byen. Bucha og Irpin, der forferdelige grusomheter fant sted, ligger henholdsvis 15 og 11 kilometer fra huset i Kyiv. Jeg skriver «relativt trygt» fordi luftvernsirenene gikk ofte av. Hver dag traff raketter hus, det var alvorlige ødeleggelser og mange mennesker døde. Mange barnefamilier slo seg rett og slett ned på T-banestasjoner, de fungerte som bomberom. Ofte kom vi hjem fra T-banestasjonen etter at sirenene stoppet, men det tok kun noen få timer før sirenene ulte igjen, og vi måtte dra til stasjonen nok en gang.
All offentlig transport stoppet, bare drosjer gjensto og prisene skjøt i været. Samtidig ga mange bileiere gratis skyss. Lange kolonner med biler dro fra øst i landet til vest. Folk evakuerte seg selv. Det var umulig å presse seg inn i toget rett etter at krigen brøt ut. I en togkupé er det normalt plass til seks personer, men da ble det gjort plass til 11–15 personer i kupeen. Mange sov i gangene. Vi ventet et par uker før vi dro til jernbanestasjonen.
For vi hadde også behov for å komme oss til den vestlige delen av Ukraina, hvor sønnen vår ventet på oss. Han var veldig bekymret. Vi hadde ikke bil. I Kyiv er det mer praktisk å reise med T-bane; det er store trafikkorker i byen, så vi, to hunder og en katt, tok toget. I en halv dag løp mannen min etter tog på stasjonen og prøvde å finne seter til oss. Og igjen var vi heldige – vi kom alle inn i samme kupé, og toget tok oss vestover. Men nærmere natten, på en stasjon, gikk mange kvinner med barn på toget og vi måtte dele plass. Mannen min og datteren min sov i den øverste køya, og jeg lå på den nederste sammen med en fem år gammel jente. Moren hennes satt der også, og hundene våre lå på gulvet. Buret med katten sto på bordet. Vi reiste i mørket, for hvis vi slo på lyset, kunne toget oppdages og skytes på fra fly.
Fra mars til august bodde vi sammen med svigerforeldrene mine i en leid gammel leilighet i Mukachevo. Der var det rolig. Jeg jobbet igjen for TV-nyhetene, på hjemmekontor. Mannen min gikk til flyktningsenteret, der han blant annet laget mat til mennesker som evakuerte seg selv. Om natten patruljerte han og andre menn gatene for å holde dem trygge.
Barna fortsatte å studere, også dem fra hjemmekontor, men det var problemer for lærerne på skolen. Noen av dem reiste bort, noen ble drept, andre ble soldater.
For datteren min var det vanskelig å lære å spille et musikkinstrument over videokonferanse. Det er også vanskelig for tenåringer å flytte, plutselig å være helt uten venner, uten det kjente hverdagslivet. Det er vanskelig å hele tiden tenke på at bomber stadig faller nærmere og nærmere der du bor, og å forvente at de en dag kan falle på huset ditt.
Det er skummelt å høre fra venner: «Er du gal? Vet du hva de russiske soldater, som Wagner-gruppen, gjør med unge jenter?». Jeg visste hva de gjorde mot ukrainske jenter og mot folk generelt. På jobb så jeg opptak av mennesker som ble drept, jeg hørte mange skumle historier, fordi det var min jobb å vise det til folk på nyhetene. Mine kolleger var soldatkoner som sa at den virkelige situasjonen var enda verre og at vi ikke viste halvparten av den i mediene. Håret reiser seg når du tror at slikt kan skje med deg eller barnet ditt.
Jeg begynte å be til Gud om råd for hva vi som familie nå skulle gjøre. Skulle vi bli i Ukraina eller dra til et sted i Europa? Vi som foreldre kunne fylle fritid og jobb i Ukraina, men i et annet land kunne barna studere for fullt igjen, kommunisere med jevnaldrende og dra på date. Det ble klart at krigen ikke ville ta slutt snart, at livet i Ukraina ikke ville være fredelig de neste fem til ti årene.
Da ble jeg overrasket over hvor hurtig jeg begynte å finne svar på problemer vi hadde. En venninne kontaktet meg på Facebook messenger. Hun er russisk, men har vært bosatt i Norge i 20 år. Fra krigens første dager var hun interessert i hvordan vi hadde det og om hun kunne hjelpe oss. En dag ringte hun og sa at en bekjent av henne, Stein Hugo Hansen, ønsket at en ukrainsk familie skulle få bo i et eldre hus som familien hans leier ut på Fjelldal.
Jeg snakket med Stein og kona hans Connie ofte. Etterpå avtalte vi at jeg skulle reise til Norge med barna og hundene, mens mannen min og katten skulle reise hjem til Kyiv. Mannen min hadde ikke tillatelse til å forlate Ukraina under krigsloven, og han hadde uansett begynt å jobbe for sin gamle arbeidsgiver i Kyiv.
13. oktober 2022 kom barna mine og jeg til Fjelldal i Tjeldsund kommune. Steins familie hjalp oss mye. Vi holdt kontakten, selv om vi måtte flytte til Evenskjer i mars for å kunne delta på integrasjonsprogrammet. Vi møtte fantastiske mennesker, som jeg gjerne vil fortelle mer om en annen gang.
Jeg er veldig glad for at vi bor her i Tjeldsund. Det er et rolig sted. Etter ett år føler jeg meg allerede hjemme her. Da jeg først kom hit fikk jeg ofte beskjed om ikke å stresse så mye. Dere nordmenn vet hvordan en skal leve lykkelig, å støtte, og å samarbeide. Dere bryr dere virkelig om hverandre. Dette er spesielt merkbart i forhold til de mest sårbare menneskene: funksjonshemmede, eldre, barn og flyktninger.
Det er flott at barna mine går på skole igjen. Sønnen min går i tiende klasse, han ble venn med en klassekamerat fra Afghanistan. Datteren min kom inn på Universitetet i Bergen. Hun kan endelig øve med ensemble og spille i orkester. Jeg er selv ferdig med integreringsprogrammet i desember, og begynner straks å søke jobb. Familien vår fortsetter å bo i to land med håp om at denne vanvittige krigen vil ta slutt så snart som mulig.