Reisebrev av: Ronny M. Becker
Etter den fantastiske opplevelsen på Machu Picchu, og to netter i vakre Ollantaytambo 2.792 meter over havet, ble en tidlig kveld til en enda tidligere morgen. Denne dagen var det oppmøte i resepsjonen senest 06.20. Samme prosedyre følges, kofferter hentes og bæres inn i buss, reiseleder sjekker oss ut, deretter besøker vi ruinene i byen før vi drar av gårde med bussen.
Muligens høres dette enkelt ut, men vi er tross alt ansvarlig for å pakke egen lettsekk med klær, drikke, litt snacks, og lignende, fram til nytt hotell, og busstur på 10 timer. Målet i dag er Cuzco i to netter. Innimellom der skal nye severdigheter besøkes.
oversiktsbilde over Ollantaytambo
oversikt Inkaruiner Ollantaytambo
oss ved ruinene Ollantaytambo.
Ronny poserer ved ruinene i Ollantaytambo
For hver gang vi går gjennom Inka-ruiner slår det meg: Du verden var det virkelig mulig å konstruere slikt, store stener på flere tonn, noen med 12 kanter hvor mindre stener ble perfekt tilpasset, ingen form for lim/sement, ingen maskiner eller moderne verktøy ble brukt, hva var de egentlig laget av disse Inkaene?
Noe annet som virkelig imponerer og varmer et handelsmandhjerte innen hygiene og håndsprit, er at de allerede på 1400-1500-tallet var klar over behovet for desinfisering av matlagrene. Lagrene lå oppe i fjellsidene, på grunn av bedre kjøleforhold og at det var lettere å kontrollere adkomst. Dette foregikk ved å tømme matlageret minimum én gang per år, slik at lageret kunne røykes ut, og dermed bli renset for uønskede organismer.
Første stopp under bussturen er landsbyen Pisac. Her hadde Inkaene et stort fort for å administrere befolkningen, og for å bevokte inngangen til den hellige dalen. I Pisac finner vi også imponerende terrasseanlegg. I dag har de et kjent og stort marked som vi besøker.
Etter flere interessante stopp både i katedraler og nye Inka-ruiner kom vi til vår reises høysete punkt La Raya, 4335 meter over havet, den tynne luften rev og slet i de topptrente lungene mine, mens de som slet med høydesyke fiklet intenst med sine tabletter og tenkte i sitt stille sinn, når kan neste dose tas?
Ved ankomst Cusco, Inkaenes hovedstad, ble vi flyttet over til minibusser. Gatene her er så trange at turistbusser ikke kan ta seg fram. Vi ble kjørt fram til hotellet. Først skjønte jeg ikke at jeg sto foran et hotell. Det var en unnselig fasade og liten dør, men du verden så fint det var på innsiden med store fine patioer. Her kunne vi trives!
Da takker jeg for i dag.
Fra Peru
Ronny M. Becker