Meninger:

Noen tanker om liv og død

Natt til 1. juledag døde en profilert skikkelse i norsk offentlighet. Selvmordet gjorde inntrykk. Det skjedde i et tidsrom farget av idyll og kos. Og folk ga uttrykk for sin medfølelse og solidaritet med familien i deres sorg og fortvilelse.
Meninger

Døden hadde fått et ansikt, blitt synliggjort, usminket. Et fenomen som det moderne samfunn har forvist til privatsfærens mørkeloft. Få fra de yngre generasjoner har erfart dødens nærhet, geografisk eller følelsesmessig.

I eldre tid visste folk om realiteten bak den folkelige hilsen «Memento mori»: Husk, du skal dø!

Familiene hadde ofte mange barn og mange falt fra. Går du rundt på en gammel kirkegård i et kystsamfunn, oppdager du et fåtall graver gjelder menn mellom 15 og 50 år. Løfter du blikket, ser du fjorden, havet. Og du har svaret.

Tidligere søkte man trøst i møtet med det uunngåelige, nå prøver man å finne alternativer og viser til teknologier, terapier og medikamenter. Og vi er blitt dyktige, utvilsomt. Vår felles livsførsel er blitt en benektelse av dødens virkelighet, ja kall det aktualitet. Derfor er det nødvendig å opprette kriseteam ved de uventede sosiale påkjenninger. Særlig sterkt virker det på barn og unge, denne totale livsrealiteten.

Det er et mentalt sunnhetstegn å ikke være fokusert på død og undergang, men å fortrenge det er selvbedrag, og sperrer for de som kunne trenge en åpen hånd. Generasjonene står under press, selvmordsratene stiger, også blant barn og unge – de som skulle ha livet foran seg. At det er flest gutter som dør, sier kanskje noe om konfliktmønstre, sosialt press og ditto rolle-konflikter. Og de som står tilbake spør hvorfor de ikke fikk gi hjelp.

Svaret ligger i det faktum at vi verken tør, eller kan, snakke om det å dø og å leve! Respekt for menneskeverdet innebærer vår rett til selvbestemmelse, men også å gjøre alt vi makter for å lindre og forebygge lidelsens terrorgrep på mennesket. Døden er skremmende, i noen tilfeller en befrielse. Å fornekte dens realitet vil gjøre fellesskapet til en umenneskelig arena. I dette ligger den store utfordringen.