De siste 34 årene har hun gått i turnus som intensivsykepleier og hatt ansvaret for de sykeste av de sykeste.
– Det har vært en krevende, spennende og utfordrende jobb. Man vet aldri hva arbeidsdagen bringer, men jeg vet at uansett hva som skjer står jeg ikke alene. Vi er et stort team som jobber sammen. Vi har et godt samarbeid med sykehuset i Tromsø, så når det er pasienter som vi ikke kan ta hos oss, sendes de videre, sier hun.
Da hun begynte var det lite teknologi på sykestuene. Målinger måtte gjøres manuelt og det visuelle var viktig.
– Det er fortsatt viktig å se hele pasienten, ta og kjenne fysisk. På denne måten får man viktig informasjon om tilstanden. Teknologisk utstyr kan ikke erstatte det kliniske blikket, eller sykepleierblikket, mener hun,
Eliassen Borch sier hun alltid har gledet seg til å gå på jobb, og hun trekker fram det gode arbeidsmiljøet som en av årsakene.
– Sykehuset har vært en god arbeidsplass. Det mener jeg til tross for at de mange omorganiseringene har til tider vært slitsomme. Men da har det vært godt, og helt nødvendig, å ha gode kollega å støtte seg til, sier hun.
Gode kollega
Når det er usikkert om pasienten overlever, er det viktig å kommunisere godt med pårørende.
– Vi prøver alltid tidlig å opprette god dialog med de pårørende og pasienten. Det er viktig at de kjenner seg trygg, sier hun.
Derfor er lykken stor når teamet klarer å få pasienten gjennom sykdomsforløpet og det viser seg å gå bra. Men det er ikke alltid slik.
– Det er tøft når vi ikke klarer å redde pasienten. Da er det godt å ha gode kolleger å støtte seg til, sier hun.
Noen av pasientene husker hun fortsatt, spesielt barn.
– Det er mange sterke og fine øyeblikk som kan sitte i. Av og til møter vi pasienter igjen. Det er alltid en stor glede å se dem friske og raske, sier hun.
Må like mennesker
Noen av pasientene viser sin takknemlighet når de kommer med blomster og kake.
– I flere år kom en tidligere pasient med pepperkaker til jul, noe som vi satte stor pris på, sier den erfarne sykepleiere.
Hun liker å gå turer i Folkeparken og på fjellet.
– Jeg besøker hvert år de fleste turtoppene, sier hun.
Hele november blir hun på Lanzarote.
– Det blir noen vakter i desember. Men da jeg det slutt. Jeg blir 67 år i januar.
Hun er fortsatt gift med mannen hun sa ja til i 1973. I nærheten bor det fem barnebarn.
Les også disse sakene om sykehusbyggets 40 år
Han hadde den første vakten 15. januar 1977
Kampen mot døden er del av intensivsykepleiernes hverdag
- Nå er sykehuset nedslitt: Overlegene krever nytt bygg
UNN-direktøren: Glem nytt sykehus - nå
Etter 45 år som sykepleier takker Solveig Eliassen Borch for seg