– Jeg tror faktisk ikke jeg har tatt i pokalen siden Sanel Gabela og jeg løftet den etter seieren for ti år siden, sier Jeff Rogers.
Det skjedde 5. april 2006, altså i dag nøyaktig for ti år siden. Han så pokalen kvelden etter da basketballspillerne i Harstad Vikings ble hyllet ved hjemkomst. Siden har den vært ute av syne inntil fotoseansen i forbindelse med tilbakeblikk-reportasjen.
At pokalen fortsatt er i Harstad-hender, kan tidligere trener Tore Berset takkes for.
Uro ga lagånd
Vi går tilbake til 5. april 2006. Stedet er Vollen idrettshall i Asker. Den avgjørende finalen i best av fem-serien ble spilt her etter at Asker og Harstad hadde vunnet to ganger hver. Rogers og gjestene fra nord snudde Askers to-kampsledelse til 2-2, men hadde tre strake finalenederlag fra årene i forveien.
Historien så ut til å gjenta seg denne onsdagskvelden: Vikings var vanligvis ikke best når det gjaldt. Lengst inn i hjernen til spillerne lå denne vissheten, og laget fikk det ikke til i starten. Asker scoret ikke bare først, men de seks første poengene og kontrollerte den første av fire ti-minuttsperioder en basketballkamp varer.
Så begynte underet. Mario Woodson sørget for ledelse to minutter ut i andre periode, og sammen med Fitim Troni ledet han an i scoring etter scoring. Vikingene struttet av selvtillit. Seiersvante Asker-spillere slet bare mer og mer. Til slutt ble det komfortable 82-66 til Vikings.
– Det hadde vært en sesong med turbulens i gruppa. Vi hadde få spillere, men de som spilte var rutinerte. Da det dro seg til i sluttspillet, la vi til side all uroen. Vi hadde et felles mål, som overgikk alt annet, sier Jeff Rogers på dagen ti år etter at Harstads eneste kongepokal i basketball ble hentet hjem.
Det er egentlig ikke anledningen til å dra fram støyen, og Rogers har aldri ønsket å kommentere eller røpe detaljer, men den er en del av historien. Trener Lazar Vidacic fikk imot seg flere spillere underveis i sesongen, og førte til at han ikke fikk fornyet kontrakten da han satte hardt mot hardt i forhandlinger med styret senere på sommeren. Det var nærmest et mytteri mot Vidacic. Kanskje gjorde det båndene spillerne imellom sterkere, og treneren sto med rak rygg og vek heller ikke fra sine prinsipper.
– Det blir feil å si at spillerne vant pokalen. Lazar hadde en stor andel i den. Han var også den som fikk meg til å skinne da han og vi spilte sammen årene i forveien. Lazar gjorde en stor jobb for å rydde vei for meg, sier Rogers.
– Fantastiske år i Nord-Norge
Assistenttrener Tore Berset ble et bindeledd og en mekler da det var brann i leiren.
– Kontroversene gjorde laget sterkere. Guttene fant noe å samle seg om. Det bygde en spesiell lagånd. Av og til kan uenigheter få en positiv utgang, sier Berset i dag.
Deler minnene fra triumfen
Suksessfaktor
Harstad Vikings kom til finalespillet også de to påfølgende sesongene, men maktet ikke gjenskape historien.
– Vi spilte NM-finaler seks år på rad. Det i seg selv er en bragd. Riktignok ble vi mester bare denne ene gangen, men ett mesterskap er flere enn ingen. Fortsatt tenker jeg en del på de fem pokalene vi ikke vant, men denne ene triumfen for ti år siden gjør opp for de fleste av dem, sier Rogers.
Sammen med medkaptein Sanel Gabela, trener Vidacic, som sesongene i forveien var en toneangivende spiller, og Tore Berset på sidelinja, utgjorde han en grunnmur, som ble stadig sterkere fra første finaletap i 2003 til mesterskapet i 2006.
Nettopp kontinuiteten framheves av Berset ti år senere.
– Vi hadde mange spillere innom i løpet av finaleårene, men det var noen kontinuitetsbærere hele veien. Vi skapte en vinnertradisjon, og klarte å bevare den med en identitet og kultur, som vi så fungerte i Vikings, sier Berset.
Han er ikke i tvil om at amerikaneren Robert Holm, som trente Vikings før og etter mesterskapet, var viktig i så måte.
– Han bragte inn prinsipper og hjalp Vikings til å knekke koden. Holm var kompromissløs og tøff med tanke på hva som er viktig for å oppnå suksess, sier Berset.
Kjøpte pokalen
Begge drar fram sirkuset i byen da Vikings var på topp. Interessen var enorm. Harstadhallen måtte ta hull i en kortvegg for å øke tilskuerkapasiteten til 1200.
– Vår daglige leder den gangen, Eidar Andreassen, fikk i ettertid altfor lite ros. Fansen vår var dessuten den beste i landet. Sponsorene burde vært ramset opp, de vet selv hvem de er. Byen sto bak oss og holdt laget i gang, sier Rogers.
12. mai tre år senere var eventyret over. Berset var blitt styreleder og prøvde å redde stumpene etter hardt prøvede år økonomisk sett. Han så ingen annen utvei enn å gå til tingretten og begjære oppbud.
Senere kjøpte han konkursboet - inkludert kongepokalen, som han har stående hjemme. Annet utstyr ble gitt til etterkommere av Vikings.
– Kongepokalen ønsket jeg å ta vare på. Den hører hjemme her, sier Berset.
Følelsesmessig har pokalen ei ekstra betydning for Berset og hans familie. Hans far, Harald Efraimsen, var med på å stifte klubben i 1978. Den da 9 år gamle Berset var til stede.
– Pokalen står ikke i monter, men blir pusset og tatt vare på slik sølvtøy skal behandles, forsikrer Berset.
– Kan historien gjenta seg?
– Ja, men da må byen få fram tilstrekkelig med egne spillere på et nasjonalt nivå slik at vi har et grunnlag å bygge videre på. Ikke minst vil det på den måten være realistisk kostnadsmessig. Harstads nåværende klubb, Griffen, har en del flotte ungdommer, som trener mye. Vi får se om det blir noe av dem, og ikke minst om de blir værende i byen eller flytter tilbake etter studier. Jeg tror ungdommene våre må ut, få matching og så komme hjem for å satse, sier Berset.