Troni ble på mange måter den utslagsgivende spilleren i finaleserien. Han slo til med 29 poeng da Harstad reduserte Askers kampledelse til 1-2, og var toppscorer i den femte og avgjørende finalen med 20 poeng.
– Det beste minnet fra siste finalekamp var de glade ansiktene til Norges beste tilhengere, sier Troni.
Han hadde bursdag og fylte 24 år finaledagen. Hele familien var til stede i Vollen idrettshall for å feire Fitim og heie ham, broren Gazmend og resten av vikingene til seier.
– Du skal lete lenge for å få en bedre bursdagsfeiring. Vi var ikke favoritter i og med at vi ikke vant seriespillet, og vi slet med skader. Asker hadde dessuten et sterkt lag, sier Troni.
Han la opp noen år senere, ganske tidlig til basketballspiller å være, og startet et rørleggerfirma i Oslo sammen med storebror Gazmend, som også var sentral i triumfen. Også Gazmend ga seg med basketball før han nådde 30-tallet.
– Jeg giftet meg i 2009, og da var det slutt, sier Gazmend, som best erindrer hvordan broren og amerikaneren Mario Woodson fra første stund i finaleserien innprentet lagkameratene om hvordan utfallet skulle bli. Selv på stillingen 0-2 for Asker etter to kamper i først til tre seirer, var de sterke i troen.
– Fitim og Mario sa at denne seieren hadde vi i lomma. Vi skulle vinne uansett. Selvtilliten var enorm, sier eldstebror Troni.
Det umulige ble mulig
Nettopp snuoperasjonen i best av fem-serien, og aller mest reaksjonene over å lykkes, vil aldri bli glemt hos den ene av to kapteiner, Sanel Gabela.
– Det var stort å få en siste og avgjørende kamp i Asker med over 100 tilreisende Harstad-supportere på tribunen. Sterkest inntrykk gjorde det å se vår daglige leder Eidar Andreassen på sidelinja. Han sto der og gråt av glede de siste fem minuttene av kampen, sier Gabela.
Han spilte flest kamper av alle i basketballiga-epoken til Harstad. Totalt 203 ganger var han i aksjon i løpet av åtte sesonger. Det ga blant annet ett gull og fem sølv i NM etter seks finaler på rad. Fortsatt er 35-åringen aktiv som spiller og trener i Narvik. Han har også to sønner, som er bitt av basillen.
Også Marco Elsafadi trekker fram hvordan Vikings gjorde det ingen kunne forvente etter å ha tapt de to første oppgjørene i denne finaleserien.
– Jeg minnes hvordan vi snudde til 3-2, der vi også måtte slå Asker to ganger på bortebane. Det året hadde Asker kun tapt to kamper totalt gjennom sesongen, så vi måtte gjøre det umulige mulig. Og det gjorde vi. Med en klok leder som Lazar Vidacic, en kjempegod assisterende trener i Tore Berset og et lag som dro lasset sammen, sier Elsafadi, som holder koken i 1.-divisjon for Bønes ved siden av jobben som foredragsholder og programleder i TV. Elsafadi er bosatt i Bergen.
– Fantastiske år i Nord-Norge
Sterkt samhold
Thomas Vangen måtte stå over grunnet et benbrudd i andre finalekamp, og fulgte nervedramaet fra sidelinja. Han er enig med sine gamle lagkamerater om nøkkelen til suksessen.
– Vi hadde et sterkt samhold i laget, og alle aksepterte sin rolle. Jeff Rogers var blitt mer en rollespiller enn den som skulle score alle poengene, og Fitim Troni sto fram da det gjaldt, sier Vangen.
Han spiller fortsatt og ble seriemester med Ammerud i februar. NM-gullet klarte han ikke å gjenta ti år etter. Det endte hos Centrum Tigers i år.
– Året vi vant NM med Vikings er et av mine mest minnerike år innen basketball - ikke bare fordi vi vant, men hvordan vi hadde det hele sesongen. Vi var venner på og utenfor banen, og da mener jeg alle fra spillere, til trenere og ledelsen i Harstad Vikings.
Ti år senere er han ikke i tvil om hva som var en av de beste tingene ved å spille i Harstad.
– Det var selvfølgelig fansen og all den støtten byen ga laget. Supporterne var vår sjette mann på banen, som hjalp oss gjennom hele sesongen - ikke bare på hjemmekamper, men på bortebane også. Jeg husker også at jeg ikke var godt likt da jeg kom til Harstad, men det snudde seg raskt og følte meg velkommen som om at jeg var en ekte harstadværing, sier Vangen.
– Mitt andre hjem
Store og sterke Mario Woodson ble kåret til finalens mest verdifulle spiller. I likhet med Vangen er Woodson opptatt av hvordan byen sto opp for basketballklubben.
– I Harstad knyttet jeg vennskapsbånd, som vil vare livet ut. Tore og Jeff, som fortsatt er i byen, og de øvrige medspillerne, er fortsatt som brødre for meg. Å bli norsk mester i 2006 var faktisk min første triumf i Europa. Jeg var heldig som fikk være en del av et slik lag etter å ha fått denne muligheten av daglig leder, og enda heldigere som kunne vinne noe for en by som Harstad, sier Woodson.
39-åringen har besøkt Harstad jevnlig etter at han la opp, senest i vinter.
– Jeg blir alltid tatt godt imot. Harstad vil alltid være mitt andre hjemsted, sier Woodson, som er blitt far til to år gamle Aayden og er tilbake i Oklahoma. Der jobber han som veileder for vanskeligstilte ungdommer, og prøver å hjelpe disse til å finne en positiv tilværelse.
Under kurvene fikk Woodson hjelp av den andre tometersmannen til Vikings, serberen Zivko Misiraca.
– Tenk at det er gått ti år. Minnene strømmer tilbake; ikke bare fra mesterskapet, men generelt fra at flott år i Harstad. De fleste trodde det var over og ut for oss etter de første to kampene, og kanskje spesielt fordi vår viktige playmaker Thomas Vangen ble skadd. Med hardt forsvarsspill og smart angrepsspill slo vi tilbake og kontrollerte til slutt. Da ble det en fin feiring både for Fitim, som hadde bursdag, og for Harstad som by, sier Misiraca.
Han fortsatte sin proffkarriere noen sesonger til, og har de siste sju årene viet tiden til utvikling av barn- og ungdomsspillere i sin egen klubb, KK Srem Basketball. Fire av spillerne hans er på yngre landslag i Serbia.
Misiraca er bosatt i Beograd sammen med kona og to døtre.
– Jeg hadde veldig lyst til å spille videre for Vikings etter finaleseieren, men klubbens styre ville det annerledes. Det hadde vært fint å få dra tilbake en dag og se vakre Harstad, sier Misiraca.
Ti år siden basketballmirakelet
Lykkebringeren
Åttendemann i troppen, den eneste som ikke fikk spille, var Bjørn Thomassen. Han ble av lagkameratene sett på som en lykkebringer. Hellet snudde da Thomassen ble med til tredje kamp i Asker.
– Selv om jeg var på benken 99 prosent av tiden, var det en ære å være med som en av gutta. Jeg husker best den tredje kampen. Asker var sikre på å vinne, men måtte legge vekk sprudlevannet og alt de hadde planlagt. Uten å ha hjemmebanefordel, vant vi pokalen med to borteseirer. For meg er denne bragden større enn mirakelet i Istanbul da Liverpool slo Milan etter å ha ligget under 0-3 til pause, sier Thomassen, som utdannet seg til barnevernspedagog og for tiden er bosatt på Filippinene.