Ina Rose og Linn Åse Dischington saksøkte Harstad kommune etter traumatiske år på Seljestad ungdomsskole for over ti år siden. Heldigvis har de rettmessig fått en form for oppreisning for delvis ødelagte liv og 50 prosent uførhet. Dessverre ble tvillingparets hjerteskjærende historie aldri offentlig belyst gjennom en oppvask i rettssystemet.

Når det er sagt, har vi stor forståelse for at de nå 27 år gamle kvinnene valgte å inngå et forlik med kommunen. Belastningen hittil i livet har vært umenneskelig, og det er all grunn til å respektere at de velger bort den merbelastningen en rettssak nødvendigvis ville ha påført dem.

Les saken: – Noen av våre klassekamerater betalte medelever for å mobbe oss (for abonnenter)

Når vi beklager at saken aldri kommer opp i full bredde i en rettssal i Trondenes tingrett, så er det fordi skoleledelse og lærere etter vårt skjønn slipper for billig unna. De skulle stått skolerett i vitneboksen, foran dommere og offentlighet. De skulle svart på påstander som åpenbart må ha rot i virkeligheten, all den tid kommunen inngår et forlik som innebærer en samlet erstatning på nærmere én million kroner. Hvordan kunne velutdannede pedagoger la mobbingen av to jenter utarte, og samtidig forverre situasjonen ved å innvilge karakterfritak og la dem sove sammen med lærerne på skoleturen, mens de andre sov ute i telt? Det er også grunn til å spørre hvordan en lærer kunne overse et brev formet som en bønn om hjelp.

Og hvordan kan en skoleledelse akseptere at en lærer angivelig skal ha ment, og uttalt, at jentene bare hadde godt av å bli mobbet - fordi det var lærerikt?

For de fleste er det komplett uforståelig at lærere med slike holdninger kan jobbe med barn og unge i en sårbar alder.

Sannsynligvis ville heller ikke en rettssak gitt uttømmende svar, men jentenes historie ville heller ikke blitt lagt lokk på, slik vi nå frykter vil skje.

Vi håper imidlertid at frykten er ubegrunnet, og at kommunen generelt, og skoleverket spesielt, gjør det som forventes av dem: Tar en evaluering i full bredde, og ikke minst tar læring av de åpenbare feilgrep som er tatt i denne saken.

Og underveis i dette evalueringsarbeidet må Opplæringslovens paragraf 9A-3 spikres opp på veggen for intens pugging: «Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve trygghet og sosialt tilhør.» Historien til Ina Rose og Linn Åse avdekker nemlig noen åpenbare hull i kunnskapen.