De sitter rundt salongbordet i leiligheten på Vollen i Harstad. Tvillingsøstrene Ina Rose og Linn Åse Dischington, samt mamma Ragnhild. De eneggede tvillingene er blitt 27 år gamle, og nå granskes perm etter perm med papirer for å friske opp hukommelsen om hva som skjedde de tre årene på Seljestad ungdomsskole i perioden 2001 – 2004.
”Jeg har blitt bedre de siste årene, men mobbingen har nok ødelagt meg for bestandig, og jeg vil aldri klare å bli sånn som jeg ønsker”.
Ina Rose
Valgte forlik
I 2014 saksøkte Ina Rose og Linn Åse kommunen med krav om en økonomisk kompensasjon for det de opplevde som svært traumatiske skoleår. Kravet var på cirka 500.000 til hver av jentene.
- Mobbingen har hatt en så stor innvirkning på våre liv, at vi valgte å gå rettens vei, sier de.
Rettssaken skulle starte før jul i Trondenes tingrett. Men etter en sykmelding hos en av partene i retten, ble den utsatt til i år. Lista over vitner var omfattende. Blant annet skulle både tidligere ledere ved skolen, lærere, slektninger og medelever stille. Jentenes mål var å dokumentere at mobbing og trakassering var vanlig ved Seljestad ungdomsskole i den aktuelle perioden.
Så skjer det at dommeren innkaller til rettsmekling. Rettsmekling er en form for dommerassisterte forhandlinger. I korthet beskrevet går dette ut på at en dommer megler mellom partene og forsøker å få dem til å bli enige om et forlik i saken. Og det var det som skjedde. For kort tid siden inngikk søstrene et forlik med Harstad kommune, et forlik som i hovedsak består av en sum penger, ikke veldig langt fra det opprinnelige kravet. Dermed blir det ikke rettssak.
- Etter en totalvurdering valgte vi denne løsningen, og slapp da den belastningen og den usikkerheten en rettssak er, sier Ina Rose og Linn Åse. Likevel vil de at offentligheten skal få vite om deres problemer, i håp om at både ungdom og voksne skal lære noe.
Tatt sin tid
Tvillingsøstrene er nå blitt 27 år. Det er 12 år siden de forlot Seljestad ungdomsskole, og først nå er saken avgjort?
- Ja, det har tatt lang tid. Hovedgrunnen er at jeg ble syk og derfor ikke kunne arbeide med saken, sier mamma Ragnhild Dischington. Hun oppdaget at jentene slet med språk og språkforståelse allerede da de var tre år gamle, problemer som de dro med seg inn i skolehverdagen.
- Begge fikk diagnosen ”impressiv språkforstyrrelse” ved UNN Tromsø i 2003-2004. Det betyr en svikt i språkforståelsen, det vil si at barnets hovedproblem er å få mening ut av det som blir sagt. Dette er en meget alvorlig diagnose som ofte kan føre til psykiske vansker og vedvarende språkproblemer. Jeg forsøkte flere hjelpetiltak, men fart i sakene ble det først da jeg kontaktet habilitetsavdelinga i Tromsø, sier Ragnhild.
”… (navn på lærer) mente vi hadde godt av å bli mobbet, og at det var lærerikt”.
Ina Rose
Betalt for å mobbe
Men da var allerede problemene blitt så store, og mobbingen så omfattende, at lite kunne gjøres.
- En av lærerne mente vi hadde godt av å bli mobbet, og at det var lærerikt. Vi ble ertet for at vi var tvillinger. Vi ble plaget for at vi hadde sent utviklet språk, at vi hadde vanskeligheter med å lese og forstå ting. En mattetest på ungdomsskolen viste at vi var på andreklassenivå – noe som ikke hadde blitt oppdaget tidligere.
- Noen av våre klassekamerater betalte medelever for å mobbe oss. De kastet tavlesvampen på oss, de kastet linjaler så hardt at vi blødde fra hodet, de slo, snublet oss, lugget, kalte oss forferdelige ord og kastet tyggis. Vi ble også frosset ut, ingen ville ha noe med oss å gjøre, vi ble aldri invitert i bursdager og nesten ingen kom i vår bursdag. Vi hadde absolutt ingen venner på ungdomsskolen.
Kostet dem helsa
Ina Rose og Linn Åse er tydelig lei seg. Alt de har gjennomgått har delvis kostet dem helsa. De er begge 50 prosent uføretrygdet. To slanke jenter har trøstespist seg gjennom årevis med trakassering. Først da de kom på Rå videregående i Kvæfjord ble livet verdt å leve. Der fikk de for første gang venner.
” Jeg sliter med å kunne stole på folk, bruker lang tid på å bli kjent med nye mennesker”.
Ina Rose
- Vi forstår ikke hvorfor ingen grep inn. Hvorfor tok ikke lærerne tak? Hvorfor fikk mobberne holde på, og vi måtte unngjelde? Hvorfor låste de oss inne på klasserommet, mens mobberne fikk gå fritt? Hvorfor måtte vi ligge inne sammen med lærerne på skoleturen, mens våre medelever fikk ligge ute i lavvo? Ett svar kan være at de ville beskytte oss, men hvor lite er det mulig å forstå av hva sånt gjør med et ungt menneske? Spør tvillingjentene, som også sakket mye akterut faglig.
- Skolens løsning var å gi oss karakterfritak, smiler de.
- Er dere fornøyd med pengesummen?
- En liten pengesum kan aldri kompensere for et fullverdig liv der vi kunne fått oss en god utdanning og jobbet full stilling. Manglende selvfølelse og selvtillit kan heller ikke kompenseres i form av penger. Men det hjelper i den forstand at kommunen langt på vei har innrømmet at de har et visst ansvar for det som skjedde, slik vi tolker det.
- Har dere fått noen unnskyldninger fra lærere eller elever?
- Ja, en. En medelev skrev på Facebook at han dypt beklager det som skjedde. Han skrev følgende: ”Æ huske jo kæm som var verst mot dokker, men på ei anna side e de som flire med like ille. Æ ligg nok i den kategorien sjøl, og det må æ bare dypt beklage. Blei mobba sjøl, så æ veit kordan det e”.
Det gjorde oss godt. Ellers er det ingen som har sagt noe. Den dag i dag synes jeg det er vanskelig å se mine klassekamerater i øynene. Det gjelder alle, også de som så på uten å gjøre noe, sier Ina Rose.
I dag er de begge etablert med samboer. Ina Rose i Harstad og Linn Åse i Tromsø. De jobber halv stilling i butikk, og har langt på vei klart å gjenvinne troen på seg selv. Framtidshåpet er at de fortsatt vil klare å bidra i arbeidslivet i årene som kommer, forhåpentligvis i full stilling.
- Vi skal gjøre alt vi kan. Men foreløpig tar vi en dag av gangen.
Brevet fra Ina
Dette skrev Ina Rose da hun gikk i klasse 9 C på Seljestad ungdomsskole i 2002. Brevet ble levert til en lærer.
ANNERLEDES!!!!
Kjære Gud, hvis du er der.
Jeg føler meg veldig utafor på skolen. Jeg går alene i friminuttene, bortsett fra når ho Linn er her. Jeg synes ho C…. (lærer) er veldig snill. Ho er yndlingslæreren min.
Jeg sitter alene i klasserommet og sier ingenting. Jeg er redd for å lese høyt i timene, og jeg liker heller ikke å synge og danse i musikken.
Gruer meg til hver engelsktime og gymtime.
Engelsktimene er sånn at jeg er VELDIG dårlig i engelsk og er redd for å lese feil. Jeg stopper ofte når jeg leser for å klare å forstå ordene, og det er flaut, synes jeg.
I gymtimen bruker vi å springe og jogge og det liker ikke jeg. Jeg er overvektig og jeg har slakke sener i knærne. Og ofte blir senene i knærne strekt for langt. Da får jeg en vridning i knærne og da detter jeg og det er JÆVLIG vondt. Så jeg vil helst ikke jogge og springe i gymen.
Ho Linn har overbelastning i kneet, og jeg synes synd i ho.
Jeg er bare gland for at jeg ennå ikke har fått overbelastning, og håper jeg ikke får det.
I skoletiden ellers liker jeg meg heller ikke alltid, fordi veldig mange mobber meg, spesielt gutter. Veldig mange kaller både meg og Linn tvillingfetter, horer, misforstra og mye mer. Han …. (navn på medelev) bruker å kalle oss mest.
På onsdag den 2.10.2002, i de to siste timene når vi hadde kunst og håndverk, tok … (navn på tre elever) og ertet meg. Først tok … (navn på elev) og pekker i meg flere ganger, og jeg snur meg og sier skjerp deg, så sier han at det ikke var han. Og etter ca. 10 minutter tar han …(navn på elev) og kaster tyggis på meg, og det var veldig ubehagelig. Og etterpå tar … (navn på fem medelever) og flirer.
Jeg er liksom ikke venner med noen.
(ALT DETTE ER SANT)
Hilsen Ina Rose 9C
Problematisk å kommentere denne saken
- Saken som omtales i denne reportasjen, ligger langt tilbake i tid. Det er derfor problematisk å kommentere denne konkret.
Det sier kommunalsjef Henry Andersen i Harstad kommune. Harstad Tidende ville ha svar på følgende spørsmål:
- Har kommunen bedt jentene om unnskyldning?
- Har kommunen innrømmet noen form for skyld i denne saken? I så fall, hva gikk galt?
- Hva burde lærerne som kjente problemstillingen gjort?
- Fikk saken noen konsekvenser for elever eller lærere som var involvert?
- Hva har Harstad kommune lært av dette?
Ina Rose og Linn Åse Dischington hadde også spørsmål de ikke får svar på:
- Vi forstår ikke hvorfor ingen grep inn.
- Hvorfor tok ikke lærerne tak?
- Hvorfor fikk mobberne holde på, og vi måtte unngjelde?
- Hvorfor låste de oss inne på klasserommet, mens mobberne fikk gå fritt?
- Hvorfor måtte vi ligge inne sammen med lærerne på skoleturen, mens våre medelever fikk ligge ute i lavvo?
Kampen mot mobbing
- På generelt grunnlag vil jeg si at kampen mot mobbing til en hver tid må ha høy prioritet i hele samfunnet. Det er dessverre slik at på tross av høyt fokus og stor innsats mot mobbing, ser vi at fenomenet vedvarer og at det tar andre former. I dag er det som skjer på nettet kanskje den største utfordringen. Harstad kommune må sammen med andre samfunnsaktører, media innbefattet, aktivt jobbe mot at mobbing skjer. Innsatsen mot mobbing starter i barnehagene og fortsetter videre oppover i skolen. Det er tema når ledere samles og det er etablert utviklingstiltak på alle nivå i kommunen .
Harstad kommune har et stort ansvar i dette arbeidet, og vi må til enhver tid etterstrebe å bli bedre med det som mål å sikre barn og unge et godt oppvekstmiljø. Ett mobbetilfelle, er ett for mye. Nulltoleranse mot mobbing er en selvfølge, skriver kommunalsjef Henry Andersen i en e-post.
