Da den nå 52-årige langrennsløperen utdannet seg til ingeniør i Horten på slutten av 80-tallet, var det ikke toppidrettslivet som hadde prioritet.

– Jeg var overvektig. Studentlivet med pils og peanøtter hadde prioritet. Ungdomskarrieren som langrennsløper var et tilbakelagt stadium for mange år siden, forklarer Solbakken, om studietilværelsen:

– Men da en klassekamerat utfordret meg til kappløp på 21 runder rundt den lokale friidrettsbanen, var treningsregimet i gang. Den første treningsturen som jeg la ut på, husker jeg veldig godt ennå. Da løp jeg en kilometer til den lokale bensinstasjonen. Da var jeg så utmattet at jeg var sjanseløs på å jogge hjem, erindrer Solbakken.

Hestekur med suksess

Veddemålet satte i gang en kraftig livstilsendring. Slankemiddel bleprøvd, men fort forkastet. Resepten på å komme tilbake i form til kappløpet ble knekkebrød og trening.

– Da kappløpet skulle gjennomføres, var jeg 15 kilo lettere enn hva som var tilfellet da veddemålet ble inngått. Det ble en suksess, sier Solbakken om løpet, som endte i en klar seier for mannen fra Ervik.

Men i stedet for å vende tilbake til sitt gamle liv, opprettholdt han sin nyoppdagede livsstil.

– Tilbake i Harstad på begynnelsen av 90-tallet begynte jeg å delta på turrennene. Da gikk noen kamerater sammen med meg for å holde meg i form. De første par årene figurerte jeg i trimklassen uten tid. Først i 1993 startet jeg å gå disse rennene på tid, sier Solbakken om den gjenopptatte langrennskarrieren.

I 1996 startet det som han blitt kjent for. Da begynte han for alvor å markere seg i toppen av resultatlistene.

– Min første turløpsseier var Boltåsrennet tilbake i 1996. Derfra og ut vant jeg det aller meste som jeg stilte opp i, sier Solbakken.

Han har åtte seirer i Hinnøyløpet, har vunnet Reistadløpet, har flere klasseseirer i Birkebeineren, og vant også sin klasse i Marcialonga før jul. Likevel var en av de mest spesielle seirene da han stilte opp i kretsmesterskapet på innlandet tilbake i 2004.

– Jeg startet bak alle i den såkalte veteranklassen. Her gikk jeg et godt løp. I mål viste det seg at jeg hadde gått fortere enn Erlend Hoff i seniorklassen. Men avisene fikk i stor grad ikke med seg dette, siden de allerede hadde satt kursen hjemover. Mange spekulerte i hvordan dette kunne gå til. Og jeg måtte pent finne meg i å avlegge dopingprøve, sier Solbakken om KM-seieren.

Ødela menisken

For et par år tilbake fant Solbakken ny giv i langrennssatsingen. Sammen med treningskompis Andreas Rustad Hansen startet han med å stake de mange turrennene som han deltok i.

– Det er etter min mening ikke like pent å se på som klassisk stil. Men mens jeg opplevde dalende kurve i tradisjonell stil, opplever jeg fortsatt utvikling innenfor stakinga. Det har gitt ny motivasjon og ført til økte treningsdoser, sier Solbakken.

Under seiersløpet i Marcialonga, slo han seg kraftig etter sitt fall tidlig i løpet. Men både her og i König Ludwigs Lauf uka etter gikk det fort unna. Men i taxien ti l flyplassen smalt det i kneet.

– Det viste seg å være en ødelagt menisk. Etter operasjonen på seinvinteren sa legen min at sesongen var over.

Men slik gikk det ikke. Solbakken var tilbake på ski under Kvæfjordrennet. Og lørdag står han igjen på startstreken i Birkebeineren.

– Det viktigste for meg er ikke plasseringen, men at man går et godt løp. Gjør jeg det, så kan jeg kjempe om pallplass i min klasse. Men jeg må samtidig være forsiktig med kneet, sier Solbakken.