I 2008 etablerte fiskerbrødrene John-Hugo og Fred Agnar Olsen virksomheten sin i Andøy, der de gikk inn i kompaniskap med andre i firmaet «Nordmelaværing AS».
Nå er de bokstavelig talt tilbake til røttene - og er blitt et rent familieforetagende. Selskapet har skiftet navn til «Fred-Hugo AS», og flyttet til Aune i Harstad, der virksomheten opprinnelig startet for mange tiår siden.
– Da vi flyttet selskapet til Vesterålen, ble brygga her hjemme på Aune satt til side, sier John-Hugo Olsen (51). Nå som selskapet er flagget tilbake til Harstad, har selskapet begynt å restaurere brygga og havneanlegget det eier i bygda.
– Stormen «Ole», i februar 2015, påførte anlegget store skader, og det ble ikke blitt gjort noe med dette før nå i høst, sier fiskeskipper Olsen.
Mye er satt i stand; nå venter han bare på at arbeiderne som jobber med kaia i Harstad sentrum skal få noen ledige øyeblikk, slik at kaia på Aune kan repareres.
Ny båt
Dit er det også kommet en ny båt. Fartøyet til 21 millioner kroner ble nylig ferdig bygget i Rørvik i Nord-Trøndelag, og har fått navnet Aunegut.
Nybåten skaper fire arbeidsplasser, og med utbyggingen av landanlegget representerer det fort en totalinvestering på rundt 25-26 millioner kroner.
Morgendagens båt
–Vi har prøvd å bygge morgendagens båt. Alt av utstyr er det beste man kan få tak i.
Å være på havet er jo ikke så mye et slit lenger. Vi har tatt i bruk utstyr som gjør at vi som er ombord skal ha en lettest mulig hverdag rent fysisk. Også handler det mye om komfort. Vi er borte lenge i slengen, siden vi ikke kan drive hjemmefiske lenger. Da må vi trives ombord og ha litt privatliv.
Båten er 6,5 meter bred og 15 meter lang, og da den nylig ble døpt ved verftet av gudmor Stina Johnsen, var det med vann fra Aune.
60 millioner
Egentlig kunne Olsen pensjonert seg som fisker om noen år.
– Tanken om å pensjonere meg når jeg blir 55 år, har streifet meg. Jeg kunne funnet meg noe annet å gjøre. Jeg har rodd fisket siden jeg var 15 år, og har 36 år ombord i båt allerede, sier han.
Men slik blir det ikke.
– Vi sitter jo på store verdier. Med ny båt og rettighetene som vi disponerer i dag, er det snakk om verdier tett på 60 millioner kroner. Jeg kunne cashet ut pensjonen min på det. Men det er ikke interessant bare med pengene - man må jo få til noe, sier Olsen, og ser seg omkring.
– Før var det mye aktivitet her på Aune. Da jeg var ungdom var det blant annet fire båter her; nå er det bare oss igjen. Og vi har jo lyst å få til noe, her vi egentlig hører til.
Men det er ikke bare det.
Da faren, som også var fisker, spurte John-Hugo hva han skulle bli da han gikk sisteåret på ungdomsskolen, svarte han at han ville på havet.
Dermed investerte faren i en ny båt, slik at sønnen skulle slippe å gjøre alt skitarbeidet som faren hadde gjort. Det lå det mye motivasjon i, og det har ikke fiskeskipperen glemt.
Kalt inn på teppet
Olsens sønn, Lars Anton har gått på maritim skole i Tromsø og har fagbrev som matros. Men han vil heller ut å fiske.
Datteren har også være med på fisket, og har også ytret ønske om å satse på yrket. Hun er sammen med en fisker med egen sjark, og de har også nå flyttet tilbake til Aune.
–De kalte meg inn på teppet her for et par tre år siden, der de fortalte at de hadde lyst til å holde på med fiskerier. Dermed tenkte jeg tilbake på min start i dette yrket.
Med kjøp av ny båt og opprustning på kaianlegget håper han å kunne legge til rette for at sønn, datter og svigersønn skal kunne drifte i fiskeriene med utgangspunkt i bygda i mange år framover.
Et paradoks
– Vi synes det er fint å komme hjem igjen med firmaet. For Harstad representerer det både nye innbyggere og større skatteinntekter. All næring og investering kommer lokalsamfunnet til gode, påminner Olsen, og tenker seg om.
Harstad sett fra sjøsiden
– Det er en smule paradoksalt. For jeg har tidligere vært tilbakeholden med å råde familie til å drifte med utgangspunkt i bygda. Vi er i en utkant av Harstad, og har blitt en salderingspost på så mange områder. Tilretteleggingen for etablering, er derfor ikke den beste. Akkurat nå ser vi det gjennom den rasfarlige situasjonen i veien over Aunfjellet, der folk ferdes til daglig. Det er en vanskelig situasjon for oss alle.
Familiene er imidlertid ikke lettskremt. De er fast bestemte på å bo i bygda.
– Det er her vi hører hjemme, smiler han.
Mellomlagring
Den nye båten er moderne og tilpasset et kystfiske med snurrevad og kan levere topp kvalitet. Ny teknologi gir bedre muligheter for utnyttelse av råstoffet, og nybåten kan oppbevare levende fangst.
– Det betyr at vi må være mye mer forsiktig med fangsten, slik at den er levedyktig etter at den er fanget. Den blir eksempelvis ikke trukket ombord. Vi pumper den skånsomt ombord med
vakumanlegg. Så sorterer vi bort det vi ikke skal ha levende, og slipper det vi skal ha levende i tanker. Så holder vi på til vi har det vi trenger; og går så til mottaket på Bjarkøy for levering. Det gir mye større rom for å levere fisk når det er behov i markedet, sier Olsen.
Eksempelvis blir fersk torsk trolig stadig viktigere i et verdensmarked som setter høyere krav til topp kvalitet på råstoffet.
Nisje
– Vi skal ikke være nødt til å fylle båten til randen hver dag for å få dette til å gå rundt. Vi skal finne en nisje som er bra. Dette med levende fangst er nytt for oss, så vi skal prøve oss frem. Så får vi se om det er mulig å etablere mellomlagring av fisk i nærheten av Aune havneanlegg. Men i første omgang skal båten levere til Sjøfisk på Bjarkøy.
I slike løsninger kan den villfangede fisken stå opp til 12 uker uten foring, og leveres til markedet helt fersk når prisen er mest attraktiv.