En gang i uken ikler Åse Marie Valen Olsen seg sikkerhetsdrakten og tar sjøveien fra Ibestad over til Balteskard i Grovfjord for å jobbe sammen med Elisabeth Balteskard. De to kvinnene driver hver sitt oppdrettsselskap, henholdsvis Northern Lights Salmon i Skånland og Sørrollnesfisk i Ibestad, men samarbeider om driften. Til sammen har de to selskapene 15 ansatte, sju konsesjoner, og driver fire lokasjoner: Ystevika og Tollvika i Skånland samt Enkeltstein og Svartskjær i Ibestad.

Begge selskapene er familieeid og drevet, noe som sammen med Kleiva laksefarm, Gratanglaks og Salaks gjør regionen unik i forhold til lokalt eierskap og samarbeid.

Rekordomsetning

Samarbeid har vært nøkkelen til suksess. Northern Lights Salmon omsatte i fjor for 220 millioner kroner, og satt igjen med 80 millioner i overskudd. Sørrollnesfisk omsatte for 120 millioner kroner, og satt igjen med 40 millioner kroner. Det er rekord for begge selskapene.

– 2014 var et kjempeår, både produksjonsmessig og markedsmessig, sier Olsen.

De gode resultatene tilskriver de også kostnadskontroll og en arbeidsstokk som vet hva den gjør.

– Vi har nærhet til det vi driver på med. Vi ønsker å ta vare på både fjord og lokalsamfunn, og det forutsetter av vi spiller på lag med naturen, sier Olsen, og legger til:

– Men vi trenger slike år for å ha en base for eventuelt dårlige år. For oppdrett er risikosport. Det er enormt mange farer og ting som kan gå galt.

Smitte

Og galt gikk det nå i år. Det ble satt ut ILA-smittet fisk ved lokaliteten Enkeltstein, og da det ble oppdaget, var det for sent. Over 900.000 fisk måtte destrueres - halve årsutsettet.

– 160.000 av fiskene var syke, men alt måtte bort for å begrense smitte, sier Balteskard. Bortfallet av fisken vil få merkbar betydning for selskapene. 5000 tonn slaktevekt er borte.

– Allerede nå vet vi at slakteriet på Ibestad, Breivoll Marine Produkter må permittere folk til neste år hvis det ikke finner annen fisk å slakte, sier Olsen. De to selskapene eier vel 80 prosent av slakteriet i lag. Og det var ved slakteknivene samarbeidet startet. Etter hvert har det ballet på seg, og har endt opp i et felles driftsselskap, Trollvika Drift.

– Vi er så små og har ikke nok lokaliteter til å drive hver for oss. Derfor har vi felles innkjøp, felles bemanning og felles administrasjon. Det er rasjonelt og effektivt. Markedet er så stort at vi er ikke konkurrenter uansett, sier Balteskard.

Handler lokalt

I 2012 ble det beregnet av Nofima, et forskningsinstitutt som driver forskning på sjømatnæringen, at havbruksnæringen gjorde innkjøp for over 126 millioner kroner i Sør-Troms i 2012 - klart mest i Troms (når man ser bort fra for, som er den desidert største kostnaden for oppdrettere).

308 årsverk var direkte sysselsatt som følge av sjømatindustrien i Sør-Troms.

Siden har tallet bare økt.

– Det er viktig for oss å handle lokalt. Vi kjøper det vi kan lokalt, bare kvaliteten er god nok, sier Balteskard. De har investert i båter fra Grovfjord Mek, smolt fra Fjordsmolt i Gratangen, sikkerhets- og kommunikasjonsutstyr fra Funn, dykketjenester fra SJ Dykk - og kjøper varer og tjenester fra Harstad flere ganger i uka. Det brukes flere millioner kroner på leverandører, men det bekymrer ikke de to. Tvert i mot.

Lokalt bidrag

– Vi er så heldig i oppdrettsnæringa at vi har så flinke leverandører rett i nærheten og to gode verksteder. Det er en styrke, og gjør at vi kan drive godt med det beste utstyret hele tiden, sier Balteskard, som er glad for at andre tjener på selskapene.

– Av og til snakkes det om at oppdretterne ikke gir nok tilbake til lokalsamfunnet. Men direkte og indirekte er bidraget ganske stort. Vi står blant annet for Ibestads største private arbeidsplass, Breivoll Marine Produkter - og det spørs om veiutbedringene i distriktene hadde blitt så høyt prioritert uten næringstransporten vi står for, sier Olsen, som håper at folk setter pris på det lokale eierskapet, selv om hun innser at oppdrettsnæringen nok aldri kommer til å bli direkte populære.

Ønsker vekst

Begge er tydelig på at de skulle gjerne vært litt større, slik at lakseslakteriet kunne drevet helårsdrift. Nå slaktes det kun i ni av årets måneder.

- Hadde vi hatt to lokasjoner til, kunne vi satt ut fisk på høsten også, og dermed holdt flere folk i arbeid, sier Olsen.

Men det er ikke enkelt å utvide. Debatten rundt kystsoneplanen har vekket følelser hos folk som ikke vil ha anleggene rett i nærheten av seg.

– Det kan jeg jo til en viss grad forstå, men dagens anlegg med landstrøm og moderne båter er veldig stille, så det er ikke mange forstyrrelser, sier Balteskard, og fortsetter:

–Det største problemet er at vi ønsker å ha anleggene lenger fra land, men det ligger ikke i planene. Akkurat nå utvikler næringen seg raskere enn planene. Man ville ikke hatt anlegg så nært land med en mer tilpasset plan. Vi forholder oss til en gammel plan - og i Skånland har alt stoppet opp. Skal vi ha nye konsesjoner og lokaliteter, må vi kjempe om det i andre kommuner mot større aktører. Og jeg vet ikke om vi har krefter til det, sier Balteskard, som heller ikke har noe i mot at kommunene fikk mer igjen økonomisk for nye lokasjoner.

– Men da må kommunne følge opp, og så langt i Skånland skjer det ingenting. Så da går den jo glipp av de pengene.

Må bli flinkere

Stadig blir de to bedriftslederne minnet om hvor sårbar næringen er, i form av avisoppslag og lus- og sykdomsutbrudd.

– Det kommer mange påstander ut i slike forbindelser som ikke er faktabasert. Her må nok næringen selv bli bedre å opplyse om forholdene. Men det er klart at bransjen har sine utfordringer. Samtidig er dette en relativt ny næring som er helt avhengig av å drive bærekraftig og må være løsningsorientert. Verden trenger mer mat, og vi klarer ikke produsere nok, så potensialet til videre vekst er enormt - også her i regionen, sier de to.

Les mer om vekstnæring, eierskap og utvikling i vår region i siste utgave av 68,47N.