Skrevet av: Leif Lysvik, Leder Harstad AP.

Den ivrige skribenten Frank Einar Hansen spør i et leserinnlegg om Harstad kommune skal drive utenrikspolitikk. Svaret er nei, vi legger ikke premissene for Norges bilaterale forhold til andre land. Likevel, vi kan henvende oss til regjeringen om åpenbare brudd på folkeretten og brudd på krigens regler. Men la oss dvele ved bakteppet til den forferdelige tragedien som nå utspiller seg på Gaza.

Konflikten mellom Israel og Palestina er ikke en konflikt mellom to likeverdige parter. Den ene er okkupant, den andre er okkupert. I det siste har vår statsminister og utenriksminister vært tydelig på at vi respekterer Israels rett til sikkerhet innenfor definerte grenser. Men vil ikke respektere Israels ulovlige okkupasjon, blokade, bosettinger på okkupert land, fengsling av palestinske barn, fengsling av palestinere uten lov og dom.

Fokus i det siste har naturlig vært på Gaza, men vi vil ikke forstå tragedien på Gaza uten at en forstår hvordan levekårene har vært for palestinere. Ikke fra Vestbredden ble okkupert i 1968, men fra etableringen av Israel i 1948. For å gjøre Israel til en homogen stat med en majoritet av jøder ble palestinere fordrevet og massakrert. 9. april i 1948 massakrerte sionistene i Deir Yassin over 100 palestinere. En utslette den palestinske byen, og i dag fremstår den som Jerusalemskogen uten spor av den opprinnelige palestinske bosettingen. Etableringen av Israel i 1948-krigen førte til at rundt 750 000 palestinere mistet sine hjem. Store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, som i dag blir omtalt av historikere som etnisk rensing.

Etter okkupasjon i 1968 fremstår livet til de okkuperte mer og mer brutalt. Det er vilkårlige angrep på palestinerne på okkupert område. Barn og ungdommer drepes tilfeldig, og brutaliteten til de israelske soldatene kjenner vi gjennom beretninger fra israelske soldater og offiserer som har fått samvittighetskvaler og forteller om barbariet. FN har avdekt Israels ran av naturressurser på Vestbredden, der de har tilranet seg vann og land, men også verdifulle mineraler som er fraktet til Israel. Det foregår en storstilt diskriminering og forskjellsbehandling mellom israelere og palestinere om land, husvære, adgang til naturressurser, statsborgerskap, oppholdstillatelser, familiegjenforening, tilgang på helsehjelp og utdanning, sosiale rettigheter og organisasjonsfrihet (se: Apartheid, International Law, and the Occupied Palestimian Territory. J. Dugard and J. Reynolds 2013).

Situasjon i Gaza har blitt verre år for år. Den totale blokade har skapet umulige leveforhold for de vel 2 millionene innbyggerne. Befolkningen er ung, og de vokser opp uten noe håp om en trygg fremtid. Slik en har tynt Gaza gjennom en tragisk blokade har en også gitt livsvilkår for terror. Det kulminerte med Hamas terroren som rammet Israel den 7. oktober.

Nå er tiden overmoden for å gi oppmerksomhet til okkupantens ansvar. Okkupasjon må opphøre, de ulovlige bosettingene på okkupert land må trekkes tilbake. Det må, som den vestlige verden nå krever, bli en to-stats løsning. Det er stor nasjonale interesse for å anerkjenne Palestina – det vil også de folkevalgte i Harstad være med på.

Så avslutter Hansen sitt innlegg med å neven andre konflikter i veden, og at de ikke får nok oppmerksomhet. Dette er en kjent avsporing, ofte kalt for «whataboutism». Det er en diskusjons- og propagandateknikk som har til hensikt å diskreditere en motstanders påstand. Nå er det den umenneskelige og grusomme krigen på Gaza som er i fokus. Vi må kunne holde fokus en stund til – ikke sant Hansen?