Tittelen pirrer. «Et nord-norsk forretningseventyr BLIR SKUSLET BORT», står det på omslaget. Ei symboltung kjøttøks ligger over et bilde av hender i aktivitet, på parteringsbenken i fabrikklokalene til et av landsdelens store forretningseventyr. Øverst i høyre hjørne blinker Bothner-logoen i gult, rødt og hvitt.

Boka har kjempeproblemer. Den er altfor stor. Den er en kamp å komme gjennom, til tider nesten uleselig på grunn av altfor mange unødige detaljer, ufullstendige setninger, slurvete korrektur og et bortimot hjelpeløst snirklete språk. Boka mangler gjennomarbeid, sortering, overblikk og innstramming, og er overøst av bedrifts- og formalistisk fagsjargong.

Perspektivproblem

Vanskeligst å svelge er en nærmest sømløs veksling mellom fortelling og kommentarer, ofte ledsaget av bitter ironisering.

Boka vinner ingen skjønnhetspriser, og er kjemisk renset for humør. Den som tar så dårlig vare på tida si at han eller hun faktisk jobber seg gjennom de over tre hundre sidene, skal gratuleres. Gullkorn er å finne, også for den som ikke har vært ansatt i Brødrene Bothner. Det går for eksmpel antakelig nokså lenge mellom hver gang det trykkes og utgis så eklatante karakterdrapsforsøk og kontrakollegiale karakteristikker av kjente og ellers vel ansette - navngitte - personer i byens, og landsdelens, næringsliv.

Hyllest og utskjelling

Et annet spørsmål er det om boka faktisk har injurierende kraft. Dens prosjekt virker å være minst todelt. De par hundre første sidene er en beskrivelse av en mann og hans livsverk. Eilertsen nærer utilslørt og nesegrus beundring for Søren Bothner, som fra oppvekst i usle kår på ei øy i Andfjorden bygger et industriselskap i Harstad med 250 ansatte på det meste, godt over hundre millioner i årsomsetning og 140 vareslag i produksjon. Brødrene Bothner AS er i sannhet et storverk, tuftet på teft for marked, effektiv produksjon og finurlig industrisamarbeid. For kontorsjef Eilertsen var industrigrunderen Søren Bothner mannen som gjorde alt rett, enten det nå dreide seg om utvidelser, oppkjøp, ansettelser, lønninger, personalpolitikk, samarbeid med kjøttgiganten og naboen Nord-Norges Salgslag, overføring av eierskap i legats form til Radiumhospitalet, eller anskaffelse av fradragsberettiget fiskebåt med to motorer som mer lignet en privat lystyacht - MS «Jeanette». Kritiske avisskriverier tok feil. Båthistorien må jeg si jeg satte ekstra pris på, sjøl om den etterlater flere spørsmål enn svar. På den annen side mangler fullstendig historien om Bothners Cadillac, som befestet bedriftslederens posisjon som skysskar til kongen. Eilertsen nevner denne - en av Søren Bothners mest offentlig synlige attributter - bare i to korte setninger, da den ble vedtatt solgt, og da den ble solgt.

Brødrene Bothner var nok mye Sørens verk - men selskapet var først og fremst hender i virksomhet, i en vekstepoke for byen. Foruten en oppramsing fra ansatteruller glimrer folket på produksjonsgolvet med sitt fravær, derimot er ledelsens tanker, ord og gjerninger rikt beskrevet. Før gjennomlesning tenkte jeg også at nå endelig får man vite hva det var som gjorde de hermetiske Bothnerpølsene så svinaktig gode. Var det utstrakt bruk av ku-jur som skapte den litt sursalte smaken? Men se - tre hundre sider senere er jeg like klok.

Den tidligere kontorsjefens beskrivelser av Brødrene Bothners vekst gir et glimt av innblikk og en følelse av nærhet til en familie som oppnådde en slags legendestatus i byen. Eilertsens kilder er notater fra styre- og komitemøter, generalforsamlinger, regnskap og rapporter fra den spede begynnelse i 1926 og fram til 7. oktober 1981, da Søren Bothner omkom i en bilulykke i Nord-Troms, på vei tilbake til Harstad fra sin årlige jakttur på hytta ved Siccajavre i Finnmark.

Skurkene

Dermed åpner Eilertsen for bokas andre prosjekt - en hundresiders prosedyre om hva som gikk galt. Søren Bothner var blitt 82 år før han døde. Det han ikke hadde klart var å finne sin etterfølger, tross en rekke forsøk. Den som til slutt ble ansatt som toppleder, gikk i gang med modernisering og omstrukturering, og valgte vekk å lytte til ansatte med lang erfaring. Tonen i teksten er med ett blitt langt mer revansjistisk. Den nye administrerende direktør gjør feil på feil, og «kontorsjefen» - Eilertsen altså - blir mer og mer utstøtt fra den nye ledelsen. Eilertsen går svært langt i å nagle både den nye direktøren og bedriftens styreformann. Vi snakker vel mer om en korsfestelse - av navngitte personer.

Perspektivet i boka dreier fra grunderhyllest til drittpakke mot de som overtok - og som ikke tok kontorsjefen med på råd. Et nordnorsk industrieventyr var «skuslet vekk».

Det meste var ferdigskuslet sånn omtrent i 1986-87. Bedriften var «vanstelt til konkurs», som bokteksten lyder. Sic transit gloria mundi, sukker forfatteren til slutt i etterordet, og oversetter latinen feil - tro inn i det siste til det svake språket i boka. Bitterheten i underteksten river i øynene.

Jørgen Eilertsen har skrevet historien om Br. Bothner, som han så den fra sitt ståsted som bokholder og senere kontorsjef i bedriften. Foto: Kjell Rune Henriksen