Fra søppeldynge til kjøpeklynge

«Under konstruksjon» kan man trygt si om nedre Seljestad. Mye har skjedd det siste halve århundret.

Med unntak av selve sentrum finnes knapt noe annet sted i Harstad hvor så mye tørrskodd mark har vært hentet fra havet - i alle fall ikke ved hjelp av søppel.

Det er onsdag formiddag, ørna svever sakte over det nydelige synet av båtparken, og følger trafikkåra innover mot byen. Blikket sveiper over området harstadværinger før i tida - kanskje ikke så mye nå lenger - kalte Seljestadfjæra, eller Skitfjæra rett og slett. Fram til midten av 70-tallet et ødeland av et søppelberg. Bare sånn passelig avstengt, såpass at hvis man hadde et søskenbarn i Mellaveien lenger opp på Seljestad, kunne man - etter å ha spilt fotball på Prærien og det var søndag og ikke ei kommunal sjel var å se på jobb - kunne man smyge seg inn. Søskenbarnet i Mellaveien hadde så klart til enhver tid full etterretning over hullene i gjerdet.

Det lukta jo tykje.

For de som bodde i nærheten må det ha vært et problem, men på den tida hadde jo byen - folk på Seljestad ikke minst - pengelukta fra Mercur også å bale med. En viss immunitet i neseborene fulgte som naturlig status av innbygger i Harstad på den tida.

Med krampesprettert, eller luftjevær hvis man var en av de litt større gutan, kunne man smyge seg inn gjennom gjerdet og pepre rotter. Store som katter. Eller kanskje det var katter vi så. Faunaen i fyllinga på Seljestad krydra nok mang en barndoms nattesøvn her i byen.

Null sortering. Søppelet då i et digert berg - annet enn enkelte brukbare saker som ble plukka ut og satt i gjenbruk.

Sånn gikk dagan til midt på 70-tallet. Alt ble etter hvert valset suksesivt ned og overgrusa, og Seljestaddeponiet lå i en sarkofag. Med politikernes usvikelige teft for å ødelegge vakre steder gikk kommunen i gang med å fylle opp skråninga ned mot sjøen fra Rogdegården i Hagan i stedet.

På Seljestad vaks det til liv igjen opp gjennom årene. Fyllinga ble utplanert, regulert og bebygd. Danielsen-verkstedet ble dosa ned til fordel for bensinstasjon, kontorbygg og Sjøkanten senter, mens Norsk Stål, Brunost, Byggmakker og Neumann samla seg i et slags tun litt lenger nordover. Etter at området nå er utvidet igjen - ikke med søppel fra tusenvis av husholdninger, men med mer eller mindre toksisk mudder fra hele havneområdet i indre bykjerne. Og pang! Der har vi kjøpeklyngen, kronet med et par oljejuveler.

Ørna følger den nye, fjonge hovedpulsåra inn mot byen. Under konstruksjon. En gang i blant kan det hende at fortida stikker seg litt ulekkert fram. Som da det skulle graves en fotgjengergang under veien til Rema 1000-bygget. Å stikke gravemaskingrabben ned i gammelt bysøppel - er ikke særlig smart, langt mindre lage tunnel gjennom for folk. Da kan det hende fortida fjerter deg i fjeset. Stedet får ei gang- og sykkelbru.