MENINGER:

I år satser vi på psykiatri?

Valgkampen 2021 er startet. I år er fanesakene mange. Store ord, mange lovnader. Alt ska bli så mye bedre bare du stemmer på di.
nyheter

Konsekvensene av dagens politikk innenfor Psykisk helsehjelp må jeg og min familie leve med resten av livet, og det er desverre mange av oss.

Omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og ca. en tredjedel i løpet av et år. Og barneombudet anslår at rundt 70.000 barn og unge mellom 3 og 18 år i Norge har en psykisk lidelse som bør behandles

Partiene er mest opptatt av å overgå hverandre, kritisere hverandre og ignorere det som er fakta. Valgkampen består av glansete førstesideoppslag med historier til mennesker i møte med politikere, der politikerne lover att allt skal bli så mye bedre bare vi stemmer på dem. Jeg har vært der, vært førsteside, med min kamp og litt av min historie og fått alle lovnadene som kommer i kjølevannet av att det er valgkamp, og til syvende og sist ikke er verdt papiret det er skrevet på. Hvor ble engasjementet av når valgkampen var over?

Psykisk helse er ett vidt tema, med mange aspekter, med mange variasjoner og med enda flere konsekvenser. Fra «lette» depresjoner til alvorlige livstruende sammensatte psykiske diagnoser, som ofte kan gi komorbide somatiske diagnoser.

Tallenes tale er ganske klar:

32.000 barn, unge og voksne som ble henvist til behandling for psykiske problemer i 2020, fikk ikke innpass hos spesialisthelsetjenesten. 23 prosent av henvisningene til psykisk helsevern ble avvist i 2020,

I 2013 var det 3867 døgnplasser, i 2020 var det 3284. I snitt blir det nedlagt 100 døgnplasser pr år. Og nedleggelsene fortsetter...

Ikke alle kan behandles hjemme, i poliklinikk, eller på det lokale DPS. Ditt hjem skal ikke være dit sykehus. Og ikke alle har sitt hjem som er en trygg base.

Antall oppholdsdøgn er gått ned med 187 549 siden 2013 og fortsetter å synke i takt med nedlagte døgnplasser.

Å når man i tillegg vet at 70 prosent av de som er i behov av psykisk helsehjelp idag har en traumelidelse, så er det ett paradoks att det kun finnes 3 spesialiserte døgnbehandlingsplasser i Norge.

Modum bad i Viken kommune har så stort inntakspress at de kun tar inn pasienter fra Helse sør øst, og hvor ventetiden er på opptil 110 uker.

REFT Nidaros i Trondheim (usikker fremtid pga økonomiske bevilgninger) og opptil 26 uker ventetid.

Viken senter traumeteam 95 uker ventetid. Og ekslusjonskriteriene er mange for ikke å få plass når du da har klart å vente alle ukene.

Er det rart mennesker mister motet?

639 selvmord 2020, i snitt mellom 500-700 pr år.

Nullvisjon, opptrappingsplan, den gyldne regel, pakkeforløp, rask psykisk helsehjelp i kommunene, psykologer i hver kommune, styrking av psykiatri.... Fine ord, fine visjoner, men bak ligger økende lidelse for pasienter og brukere, familier og pårørende. Utslitte fastleger med økende arbeidsmengde og større og større behandler rolle, sykepleier, vernepleiere og miljøarbeidere som må stå å se på at antallet svingdørspasienter øker uke for uke og følelsen av å ikke få gitt nok hjelp. Psykologer og behandlere som ikke får tid nok til å ivareta sine pasienter godt nok. For utenfor står en ny pasient som dem skal prøve hjelpe så godt som Di klarer Di neste 45 minuttene til de sees neste uke.

Nå er det nok, VI KREVER Handling, IKKE BARE ORD!

Min stemme går i år til det Partiet som setter handling bak ordene, som gir oss TID, TILLIT OG TRYGGHET tilbake i behandlingen, som gir oss valgfrihet til å faktisk kunne velge det tilbudet vi og de rundt oss ser vi trenger, uten å måtte stå på venteliste i opptil flere år, for så å bli avvist for vi er for syke, eller for «friske», har for mange komorbide sykdommer, har for få ressurser, for mange ressurser eller for komplekse diagnoser. Min stemme skal i år gå til det Partiet som TÅLER hele meg og ser sånne som oss som en fremtidig ressurs og er villig til å ta kostnaden her og nå. For FÅR vi riktig hjelp til riktig tid med ressurser nok, så innehar alle mennesker en ressurs som kan brukes til noe samfunnsnyttig.

Det vil koste samfunnet ja, ingen tvil om det. Det vil kreve hardt arbeid på mange plan, også for oss selv som skal gå veien, det vil kreve økte midler fra politisk hold og satsning på mange områder, øremerkede midler, men på lang sikt er det økonomiske regnskapet gått i pluss. For også sånne som meg kan være en ressurs for samfunnet hvis dere faktisk satser på oss og gir mulighet for god nok hjelp på veien dit.