En altfor kort reise i Oktober sitt landskap

Av og til vet man ikke helt hva man går til, når man skal videreformidle en konsertopplevelse, og man vet heller ikke hvordan man skal beskrive det man har vært vitne til. Performance, er vel det mest riktige ordet å bruke, når man skal beskrive det Ingeborg Oktober leverte på støyperiet denne fredagskvelden.

En reise: Erik Lønne og Ingeborg Oktober med forsmak på hva som kommer under neste festspill.  Foto: John Henry Storhaug

nyheter

Har så vidt vært borti navnet tidligere, og da mener jeg relasjonen til visesang var ganske sterk. Denne gangen ble det mer eksperimentelt, kanskje til og mer ambient som opplevelse. Et mykt elektronisk bakteppe, som fungerte som Ingeborg Oktober sine betraktninger over merkverdigheter i livet. Sammen med Erik Lønne på gitar, og tangenter lekte de seg gjennom musikken, mens bilder flimret på lerretet ved siden av scenen. Enten det ble vist animert film, små filmsnutter kombinert med animasjon, eller mer drømmende landskap, så passet musikk og media godt i hop.


En trivelig akustisk stund

To herrer i sin beste alder, helt uten behov for å gjøre seg til på annet vis enn å levere bra musikk. Ronald Kvitvik Aune og Martin Kaarby er nettopp slike herrer.


En forestilling som dette må få lengre tid enn dette, for å gi full verdi. Publikum trenger litt tid på å komme i stemning, og leve med i det som skjer. Denne gangen ble det nesten som å få en spennende godtepose, og når man skal stikke hånden nedi, for å forsyne seg, er posen vekk. Jeg skal i alle fall sikre meg billett, når hun kommer tilbake til Festspillene i 2021, om verden er noenlunde normal da.