Meninger:

God nok i forhold til hva?

Verdens første offentlige kinovisning fant sted i kjelleren på Grand Hotell, rue de Capucine, i Paris i 1895. Filmene var korte scener uten farger, lyd og klipp.

  Foto: (Arkiv)

nyheter

«Toget Ankommer Stasjonen» var en av titlene. Publikum var skrekkslagne. På fremste rad kastet folk seg unna for ikke å bli truffet av toget. Effekten var sensasjonell. En global industri av enorme dimensjoner var i emning.

Allerede året etter var det filmvisninger i Norge. Landets første kino ble åpnet i 1904. Harstad fikk landets første kommunalt eide kino i 1913. Etterhvert fulgte nesten alle landets kommuner etter. Sånn sett var vi forløperen for et kinosystem som av mange regnes som verdens beste. Nå er det et heftig engasjement i ulike medier rundt spørsmålet om kinodriften i byen vår. Jeg simpelthen elsker det.

Noen vil absolutt ha ny kino. Andre vil slett ikke ha det, mens enkelte sier ja-takk begge deler. Alle synes å mene at byen trenger en kino. Spørsmålet er bare hva slags kino. Ny eller gammel?

De fleste begrunner motstanden mot ny kino med kommunal økonomi og politiske prioriteringer. Det er naturlig å vurdere behovet opp mot skolebygg, sykehjem, idrettsanlegg og nytt rådhus. Dette vil jeg ikke mene noe om her. Derimot har jeg noen synspunkter på andre argumenter og premisser i debatten.

Det hevdes at den nåværende kinoen fra 1955 er god nok. «Godt nok» i forhold til hva, spør jeg? Jeg er ikke i tvil om at også kommende generasjoner kan kline på bakerste rad, gråte på rad 12 og flire seg skakk på rad 16. Men ikke slik som på 50-60-tallet da Harstad kino fortsatt var en moderne teknisk og funksjonell kino, i ei tid da hver ny film var en begivenhet som publikum ventet på i månedsvis etter at den hadde Norgespremiere i Oslo. Det var på den tiden skuespillerne fikk lov til å kysse hverandre på munnen, og vel så det, også på lerretet.

Noen begrunner motstanden mot nytt kinobygg med at den nåværende kinoen fra 1955 er bevaringsverdig. Den er tegnet av arkitekt Jan Inge Hovig som også tegnet Harstad Kirke, Samfunns-salen og svømmehallen. Dessuten Ishavskatedralen og Alfheim Svømmehall i Tromsø. Implisitt i denne argumentasjonen ligger en påstand om at «alt» Hovig tegnet er bevaringsverdig. Jeg skal ikke motsi dem. Men jeg vil hevde at det er en fullstendig avsporing i spørsmålet om Harstad trenger ny kino eller ikke.

Jeg ser så absolutt estetiske kvalitetene ved interiøret på Harstad Kino. Det samme vil jeg si om designet til T-Forden. Men den er ikke særlig egnet for lange kjøreturer noe sted, etter dagens krav.

Den gode arkitekt Hovig har forresten ikke ansvar for hele kinoen. På 1980-tallet fikk nemlig noen av byens teatervenner medhold i at kinoen ikke strakk til - som teaterscene! Scenerommet var for lite, det manglet orkestergrav og stemmene til Riksteaterets skuespillere nådde ikke frem til de som satt et stykke bak i salen.

Kino-lyd krever nemlig andre arkitektløsninger enn teaterlyd. Hovigs gjennomtenkte akustiske kinoløsninger ble endret for at salen skulle tilfredsstille teaterfolket. Inngrepet er både synlig og hørbart den dag i dag. Så vidt jeg kan huske, var det bare kino- og filmfolk som protesterte mot disse inngrepene i Hovigs arkitektur.

Noen år senere erkjente man at kinomarkedet var i endring. Flerkinobygg ble etablert de fleste steder i landet. Man så at dette førte til økt kinobesøk og bedre tilbud til publikum. I Harstad ville man ikke endre kinoens interiør ved å bygge om den store kinosalen til flere små. I stedet bygget man Sal 2 inn i kjelleren på nabobygget. Hovigs sal mistet med tiden flere seter enn de fremste radene. Allikevel er den fortsatt for stor. Den er kostbar å varme opp og har dårlig ventilasjon. Den har lang avstand mellom publikum og lerret og lyden er på ingen måte som på en moderne kino.

Mange Harstadværinger mener uansett at vi har landets fineste kino. Det samme mener mange Tromsøværinger om Verdensteateret som heller ikke fyller kravene til en moderne kino, men som er vernet og brukes til spesialvisninger, filmklubber og festivaler. Selv storstuen Fokus med en sal på mer enn 1000 seter, ble revet og erstattet av ny kino under Rådhuset. Ny-kinoen i Tromsø har 936 seter fordelt på 6 saler.

Det samme gjorde man med Collosseum i Oslo, Konsertpalléet i Bergen, Nova Kino i Trondheim og mange andre storsaler som hadde utspilt sin rolle for 30 år siden. I Harstad er det mange av kinodebattantene som avviser at slike grep tjener kinodriften. Noen av dem nekter kategorisk å ta inn over seg argumentasjon og dokumentasjon på dette.

Det argumenteres med at når man ikke klarer å fylle to saler, hvordan skal man da klare å fylle fire? Spørsmålet man stilte seg for 30 år siden i Tromsø, Oslo, Bergen, Trondheim og nesten alle andre steder over hele verden, var: Når man ikke klarer å fylle en så stor sal, hvorfor ikke bygge flere mindre saler?

Film er også vare, akkurat som bøker og bakervarer. Ingen tror bakeriet i dag ville overleve om de bare solgte kneip og loff. Heller ikke en bokhandel som fyller lokalet med titler bare av Wassmo og Wergeland. Kundene har sine preferanser. Noen liker action, andre liker romantikk, western, thriller, komedie, drama, dokumentar eller animasjon. Andre er mer opptatt av stjernene som spiller i filmen. De går kanskje på kino for å se actionfilmen med Brad Pitt i sal1, men lar seg friste til komme tilbake for å se thrilleren med Anthony Hopkins i sal2 neste dag. Større utvalg fører til økt salg. Det er samme logikken som når småbarnsfamilien drar til kolonialen for å kjøpe rimelige bleier: De tar også med seg melk, kaviar og toalettpapir i handlekurven.

Skal man ha en moderne kino som både er teknisk tilpasset dagens standarder og muligheter for en dynamisk og god kinodrift, så må man ha flere og mindre saler som styrker opplevelsen og øker etterspørselen. Jeg tror ikke det tjener noen at vakker arkitektur blir en bremse for det formålet som lå til grunn for den. Men jeg overlater til politikere og økonomer å gjøre prioriteringer. Håper bare de får på bordet de rette premissene for sin konklusjon.