Tre brudd på kraniet, knust bekken og koma i tre dager: – Livet hang i en tynn tråd

12. august 1990 ble Pekka Johnsen utsatt for en alvorlig fallskjermulykke ved Evenes flyplass. I dag, 30 år senere, deler han sin historie.

Downplane heter stuntet som Johnsen gjorde den ulykkesdagen. Fart på over 100 km/t med skjerm ute.  Foto: Privat

nyheter

Dette skriver Johnsen på sin Facebook-side:

– Idag, for 30 år siden. 12.08.1990 hadde jeg en skikkelig stygg fallskjermulykke på Evenes hoppfelt ved Evenes flyplass.
Det resulterte i luftambulanse til Tromsø, der jeg kommer inn der med: hodeskader/3 brudd på kraniet, skuldra av ledd, hull på blæren, slo ett stykke av halebeinet, 3 brudd i bekkenet, bekken var åpnet seg som en bok var det sagt, koma i 3 dager og respirator.

Ingen fin opplevelse for min familie, foreldre og søster. Såklart heller ikke mine venner. Ingen visste for sikkert hvordan dette skulle gå, spesielt kanskje pga hodeskadene.

Høres kanskje rart ut når jeg sier dette men det ble en erfaring som jeg virkelig har fått bruk for i senere liv. Noen tanker gjør man bla annet hvor viktig det er å støtte hverandre i tunge og vanskelige tider..

Det skal få ord eller lite oppmerksomhet til fra andre for at ting blir bedre eller lettere i livet om man skulle ha det tøft. Og husk og være sterk inne i seg også om det skulle bli tøft. Ha tru på seg selv er også viktig.

Har bare lyst å fortelle om de første dagene/uken som jeg lå i Tromsø etter ulykken. En gutt på 23 år som virkelig likte å leve livet med å bla. å gjøre ting som ikke så mange gjorde. Den driven med å få blodet til å bruse. Adrenalin kalles det visstnok.

I etterkant av ulykken gjennomførte Johsen rundt 300 videohopp. Dette var en av 4-5 kamerahjelmer han selv hadde laget, som veide ca. 6 kilo.   Foto: Privat

Når den gutten ligger på sykehuset og egentlig ikke helt har skjønt hva som har skjedd, tromsølegen er på visitt etter jeg har våknet fra 3 dager i koma. Så forteller han denne opplevelsesglade gutten at fallskjermhopping, snowboard og alle de tingene jeg elsket å gjøre det måtte jeg bare glemme å gjøre mer.

Dette er noe min mamma fortalte meg. Jeg klarte nesten ikke snakke, men gjorde meg tydelig forstått med ikke godta dette sånn uten videre. Jeg viste legen fingeren.

Sikkert uhøflig gjort, men han kunne ikke bestemme hva jeg kunne gjøre eller ikke gjøre mente jeg tydeligvis. Idag er det 30 år siden, har vært en tur på hoppfeltet hvor det gikk galt.

Har gjort meg mange erfaringer og opplevelser siden den gang:

- Ca 500 fallskjermhopp etter ulykka.
- I 1992 var jeg mest sannsynlig den første i verden som gjorde drop/hoppet fra en paraglider i Narvik.
- Først i Norge med wingsuit.
- Rundt 300 strikkhopp fra tiden jeg jobba med strikkhopping rundt i Norges land.
- 1 NM tittel i oldboys fotball med Harstad oldboys.
- 11 NNM titler i fotball med samme lag.
- Kjørt masse snowboard og Rando.
- Etablert og hatt egen bedrift i ca 25 år.
- Fått to flotte barn, Preben og Synne med Marianne.

Og i disse tøffe koronatider hvor bedriften min har fått skikkelig bank pga nedstengning har jeg vært så heldig å jobbe med pasienter på Harstad sykehus som portør. Det å kunne jobbe med mennesker hver dag er bare helt fantastisk.

Ble en lang story dette, men hadde bare lyst å dele den med dere som har tatt dere tid å lese det.
Vi står for nye tøffe tider alle sammen sikkert så husk å ta vare på de rundt dere. Se godt etter om noen trenger omtanke.
Måtte kjøre en tur idag til stedet hvor jeg traff bakken med altfor stor fart, det ble litt følelser i sving da

Takk for at jeg har så mange flotte folk rundt meg, og glad for at jeg lever fortsatt.