Norge og barn i Moria-leiren

Norge har lovet å ta imot barn og barnefamilier fra Moria-leiren på Lesbos. Vel og merke på en betingelse: Dersom minst 8 – 10 andre europeiske land- først gjør det!

- Det skal sterk følelsesblokkering til for å nekte å hjelpe disse ungene, skriver Arne-Johan Johansen i Kvæfjord SV.   Foto: Aggelos Barai/AP / NTB scanpix

Etter min mening er Norges holdning til Moria-leiren et brudd på alle disse tre konvensjonene.

nyheter

Heller ikke antallet personer har regjeringa vært i stand til å spesifisere. Hele opplegget har fra norsk side et preg av motvilje. Disse uklarhetene harmonerer verken med våre myndigheters presentasjon av Norge som «humanitær stormakt» eller med vår historiske tradisjon.

Det er verdt å merke seg den skarpe uttalelsen nylig fra FNs høykommissær der han eksplisitt trekker fram Norges betingelse angående Moria som sjokkerende. Det har vært tydelig i den senere tid at Høyre ønsker å markere seg mer restriktiv enn tidligere i asylspørsmål, og når både KrF og Venstre er fornøyd med det fikenbladet Høyre har gitt dem, så er både posisjonen (regjeringa) og opposisjonen i praksis sjakk matt.

De eneste som jubler er FrP. Statsminister Solberg antyder et maksimumstall på 1800 – 2000 personer fra Moria-leiren fordelt på hele Europa. Det er over 20.000 personer i leiren som opprinnelig skulle ha plass til ca 4000. NOAS foreslår en norsk andel på 700 – 800 personer. Det vil kunne sette en moralsk standard for andre europeiske land dersom Norge handler raskt.

Norge er nylig blitt medlem av FNs sikkerhetsråd. Denne «seieren» er behørig feiret her hjemme, og man har store vyer om hvordan Norge skal bevege verden fremover. Et hovedmoment skal være å forsvare internasjonale konvensjoner som menneskerettskonvensjonen, barnekonvensjonen og flyktningkonvensjonen. Etter min mening er Norges holdning til Moria-leiren et brudd på alle disse tre konvensjonene.

Jeg har lyst å dele med HTs lesere noen linjer fra et feltbrev jeg nylig mottok fra Leger uten grenser. Katrin Glatz Brubakk, feltarbeider og barnepsykolog skriver følgende:

«Sittende på gulvet har jeg sett inn i hundrevis av fortvilte barneøyne. Det er så mange historier, så mange jeg kunne fortalt deg om. Men hvilken skal jeg velge? Lille «Farzad» som dunket hodet i gulvet til han blødde når han ble redd og urolig? 10 år gamle «Mahmud» som begynte å tisse på seg da familien kom til Moria? «Fatima» som mistet sin bror og selv ble skadet i et bombeangrep i hjemlandet, som ble livredd da det brøt ut slåsskamp i leiren, sluttet å snakke og måtte mates med skje? «Fouad» som ble tvunget til å se sin bestefar få hodet kappet av og som nå knapt sover på grunn av alle marerittene? Jenta som drømte om å bli lege og som sørget over at hun ikke har fått gå på skole på tre år? Unggutten som var på sin andre flukt, og spurte etter meg på stavangerdialekt ved porten? Han med alle arrene på armen etter selvskading? Eller hun som ble voksen altfor fort fordi smuglerne tok fra henne barndommen?» (Utdrag)

Det skal sterk følelsesblokkering til for å nekte å hjelpe disse ungene, noen med og noen uten foreldre. Korona-situasjonen synes nå å ha trengt alle andre store saker i bakgrunnen. Holdningen så langt er å være seg selv nok. Men også i et koronaperspektiv kan det være viktig å hente ut mennesker fra Moria-leiren.

Alle må forstå at det må handles raskt og med all den tilrettelegging som vi nå så absolutt er i stand til å foreta. Alt annet er en skam for Norge.