Kommentar

Sigrid fortjener en sokkel!

– Nå skal det sies, at den mannsdominerte historiefortellingen ikke er et harstadfenomen.

Dokumentar: Bilde fra innspillingen av dokumentaren om Sigrid Toresdatter. Foto: Andreas Slettli 

Hvis vi mener det var en heltedåd å få tatt livet av kongen, hvorfor ser vi da så elegant forbi Tores søster, Sigrid Toresdatter.

nyheter

Kjell Rune Henriksen

Sjefredaktør

Nå skal det sies, at den mannsdominerte historiefortellingen ikke er et harstadfenomen. Når vi hører de høyglanspolerte historiene som ligger over 1.000 år tilbake i tid, så handler det om heroisk innsats på slagmarken, om plyndring, og om mannlig heltemot. Hverdagslivet i vikingtid er viet oppsiktsvekkende liten plass, og kvinnerollen er knapt tildelt en parentes. Forklaringen trenger vi ikke lete lenge etter. Vikinghistorien er i stor grad skrevet og tolket av menn. Da blir også resultatet deretter. Dessverre.

Denne skjevheten i historieformidlingen var også utgangspunktet for en dokumentar som mediehuset Harstad Tidende lanserte denne uken.

Over fem episoder forteller vi historien om Sigrid Toresdatter – så langt det lar seg gjøre. Men vi prøver også å belyse vikinghistorien i et kvinneperspektiv, rett og slett fordi kvinners viktige rolle i beste fall er underkommunisert. Ja, visst hadde vi Tore Hund som stakk Selshevneren oppunder brynja på Olav Haraldsson en julidag i 1030. Og vi liker å slå oss på brystet og fortelle at Tore er «vårres kar».

Men hvis vi mener det var en heltedåd å få tatt livet av kongen, hvorfor ser vi da så elegant forbi Tores søster når godord og ære for drapet på Stiklestad skal fordeles? I vår dokumentar går det nemlig klart frem at ungjenta, som i en alder av 15 år ble sendt sørover og inn i et tvangsekteskap, sto sentralt i opptakten til norgeshistoriens mest kjente slag.

Ordfører Kari-Anne Opsal sa det under førpremièren i kinosalen tidligere i uka: Det finnes byer som ville gnage av seg armen for å ha en så rik vikinghistorie som det harstadregionen har å by på. Det har hun helt rett i, og derfor har jeg ofte stilt meg undrende til at regionen ikke har tatt ut mer av potensialet som åpenbart ligger der. Så skal jeg ile til å si at mye er på gang med planer om et Tore Hunds rike. Jeg er også full av beundring over at Brynjulf Lauritzen fikk realisert sin idé om en skulptur av Selshevneren ved inngangen til tunnelen på Bjarkøya. At samme Lauritzen er nominert til Kulturprisen, blant annet som formidler av vikinghistorien, er vel fortjent. Hvorvidt Tore Hunds drapsvåpen er det rette monumentet over vikinthistorien i regionen, er en tilbakelagt og begravd diskusjon.

Skolesjef Vidar Larsen tar til orde for at Harstad bør kalle seg Vikingbyen. Innspillet bør i alle fall utløse en diskusjon om hvordan vi best kan formidle den rike historien vi sitter på. Overfor turister, men mest av alt til oss som bor her. Dette handler i bunn og grunn om identitet.

I min fødeby Steinkjer, hvor Sigrid levde det meste av sitt liv, har de hedret henne med å gi henne en sti og en vei. I Harstad er det på tide å sette henne på sokkel.