Ukens gjesteskribent:

Alle kan danse. Jeg mener det. Bare dans!

Syng med den stemmen du har, sies det. Jeg er en ivrig tilhenger av det også, men i dag ønsker jeg, selvfølgelig, å slå et slag for dansen.

Illustrasjonsfoto 

Jeg ønsker meg en plass hvor man danse hele kvelden, med god plass og god luft. En plass som inviterer til dans og lek.

nyheter

Men hva er dans? Dans defineres som bevegelse for bevegelsens skyld, med eller uten musikk. Det er universelt, det er naturlig. Sang og dans finnes i alle kulturer og i alle mennesker. Som babyer kan vi synge før vi lærer oss å snakke, og vi kan danse før vi lærer oss å gå. Det bare skjer. Jeg synes det er helt magisk! Så mitt motto er «Dans med den kroppen du har!». Bare dans.

Men et sted på veien mellom barn og voksen blir både sang og dans noe mange ikke tør å gjøre. «Jeg kan ikke danse» sier de. Det stemmer ikke! Du har kanskje ikke gått på skole for å lære dans som er satt i system, men det er noe annet. Klassisk ballett, tango og hip hop er ferdigheter med regler og normer som man må bruke tid på å lære seg. Det er kunstformer som tar år å perfeksjonere, og det skjønner jeg at de fleste ikke kan. Men alle med en kropp kan bevege den, om så bare én kroppsdel, om så bare med hjertet. For dans kommer innenfra. Det er en måte å uttrykke glede, sorg, smerte eller lykke på. I den dansen finnes det ikke regler. Ingenting er feil, alt er riktig! Det viktigste er at det gir deg noe. At det er gøy eller at det gir deg utløp for noe som er vanskelig å sette ord på. Bare dans.

Mange spør meg om jeg kan lære de å danse for de vil «se bra ut på byen». Jeg vil gjerne lære alle å danse, men på byen har man ikke bruk for verken jazzballett eller koreografi. Du trenger bare å ha lyst til å bevege deg. Det beste med å danse på byen er å miste seg selv i musikken, i lyset, i stemningen. Når du ikke bryr deg om at noen ser deg og du kan bare la kroppen slippe løs. Når det ikke er noen regler, bare følelser. Det er det ingen som trenger å lære seg. Du må bare slutte å tenke og begynne å bevege deg. Bare dans.

I dag er dansing på byen en fredag eller lørdag kveld, et av de veldig få alternativene man har for å kunne danse i voksen alder. Og selv det tilbudet kunne vært bedre. Hva skjedde med fredagsdansen på Grand? Hele oppveksten min hørte jeg historier fra mine foreldre om hvor morsomt det var å gå på Grand for å danse. Mamma og pappa møttes faktisk der. De fant kjærligheten, enda pappa hadde brukket benet og kunne ikke danse engang. Nå finnes det nesten ikke uteplasser med dansegulv lengre. Uansett danser man kun etter klokka 02 på natta, og helst med en høy promille i blodet som sløver selvbevisstheten. Jeg ønsker meg en plass hvor man danse hele kvelden, med god plass og god luft. En plass som inviterer til dans og lek. Som jeg har erfart mange ganger på dansegulvet – noen må bare starte og så kommer de andre etter. Jeg lover å gå først. Bare dans.

Men jeg mener det. Alle kan danse. Prøv det. Dans alene, dans sammen, dans med kroppen. Dans med hjertet. Bare dans!