Leder:

MDG med høye mål

Også klimapolitikk havner lett i koronaskyggen, selv med iskant og elkabel på Stortingets dagsorden. Stupende oljepris og økonomikrise gir trangere kår for utfasing av oljevirksomheten.

Målinger har gjennom flere år vist en økende klimabevissthet blant folk flest.

nyheter

Men Miljøpartiet De Grønne øyner en lysning etter viruset. På landsmøtet sist helg lanserte Une Aina Bastholm et mål om å bli tredje størst. Det er ganske mange plasser opp. Under den politiske unntakstilstanden hittil har partiet ligget rett over sperregrensen og trygt over i månedene forut. Men målingene har flatet ut etter fjorårets relativt sterke kommunevalg, og tross flere hederlige unntak rundt om i landet er det fortsatt Oslo og andre storbyområder som besørger en vesentlig del av MDGs velgergrunnlag. I Harstad fikk MDG en oppslutning på 4,9 prosent under kommunevalget i fjor.

Én strategi for å gi partiet større bredde – geografisk og saksmessig – er å utpeke Sp til en hovedmotstander. Populisme og «antiklimapolitikk» er blant kraftsatsene i oppgjør om alt fra ulv til bensinpris. Og i den digitale landsmøtesalen var det flere som tok til orde for tydeligere landbrukspolitiske innslag i MDGs politikk og program. At den høyprofilerte Oslo-politikeren Lan Marie Berg trakk seg fra nestledervalget til fordel for Kriss Rokkan Iversen og Nord-Norge, kan bidra til bredden. Men Sp er en tung motstander, og det forenkler ikke kampen når Frp i mange saker nå beiter på samme velgermarker som Sp.

For øvrig har målinger gjennom flere år vist en økende klimabevissthet blant folk flest. MDGs tankekors må være at partiet ikke i større grad har lyktes i å utmynte denne strømningen i flere velgere – sammenlignet med hva for eksempel Sp har oppnådd med sin sentraliseringsmotstand.

Hovedstrategien går da også ut på å vise at MDG ikke er et smalt interesseparti, ettersom det ikke er en særinteresse å redde klodens klima. Bastholms uttalte ambisjon er å lede et bredt grønt folkeparti og et nasjonalt styringsparti – som søke vil regjeringsmakt. Styringspartier har jo fått et oppsving under koronakrisen, og det ville ikke skade om ansvar og helhetsperspektiv fikk mer plass i partifloraen også når den politiske hverdagen vender tilbake.

Å overvinne særinteresseinntrykket blir trolig den største utfordringen når partiet som nå har gått fra to talspersoner til én partileder skal kjempe for mer enn én stortingsrepresentant.