- Så håpløst! Men så var det ikke håpløst likevel

Denne fastetida ble annerledes – mye mer radikal enn jeg hadde tenkt. Jeg hadde bestemt meg for å gi til fasteaksjonen – det har jeg jo råd til.

Lyspunkt: Kreativiteten er stor når tidene blir vanskelige. Artikkelforfatteren lar seg imponere. Bildet viser Trondenes kirke en vårvintermorgen. FOto: Knut Godø 

Nestekjærlighet, medmenneskelighet, bønn og omtanke er størrelser som kan bevege seg fritt - selv i koronatider.

nyheter

Dessuten ville jeg støtte konfirmantene som har øvd seg på å gå rundt og banke på dører. Jeg har fastelavnsris med fargerike fjær på – som barnebarna mine har laget, og jeg har lilla lys på bordet – og lilla stola når jeg gjør noe i kirken.

Men jeg må innrømme at det ikke har vært så store planer om mindre kjøtt, mindre lørdagsgodt.

Mange sier de skal faste ved å bruke mindre tid på sosiale medier så de kan være mer tilgjengelig for familie og venner.

Så kommer coronaviruset og snur opp-ned på alt. Det blir ingen bøssebærere i år. Aksjonen blir digital. Hva jeg spiser er mer avhengig av hva jeg har i fryseren. I stedet for mindre tid på sosiale medier, må vi faktisk være mer. For her skjer det ting.

Historiene om folk som mister inntekt, om mennesker i nød spilles ut for oss på TV-skjermen. Italia er det første landet i Europa som kommer i krise.

Resten av Europa sier: beklager, vi kan ikke hjelpe dere! Og de lukker grenser og tilførsel av nødvendig utstyr. Så håpløst!

Men så var det ikke håpløst – håpet kom bare fra uventet hold.

Kineserne- som bor på den andre siden av kloden – sender utstyr de vet Italia trenger. Den barmhjertige samaritan blir gjort om til den barmhjertige kineser. Jeg lukter på en boktittel om «- å finne Gud i feil folk».

Nå tror jo ikke jeg at det finnes «feil folk». Det tror ikke forfatteren Nadia Bolz-Weber heller. Men det handler om det gode – håpet og hjelpen – som ofte kommer fra uventet hold.

Norske artister laget en collage der de spilte inn OL–sangen fra 1994 beat for beat, i beste sendetid på lørdag. «Se ilden lyse over jord».

- Jeg ble rørt. Ikke bare for sangen og teksten, men for måten de gjorde det på. De ville gi oss noe; de ville gi oss håp! Det samme med KORK, vårt fantastiske kringkastingsorkester, som spilte en gammel kjenning for oss alle, ikke som fullt orkester i en sal, men som enkeltindivider på sitt instrument. Vi kom dem nærmere slik…

Politikerne våre, fra Rødt til Frp, blir enige om krisepakker og kriselover! Tenk hvilke nye erfaringer som gjøres – noe sånt har knapt hendt siden samarbeidsregjeringa etter 2. verdenskrig.

Kirka spør seg hvordan vi kan være kirke når vi ikke har gudstjenester, babysang, konfirmantundervisning og torsdagskafe… og så dukker det opp: Samtaletilbud til de som blir alene og trenger litt kontakt. Gudstjenesteliknende tiltak vises på facebook. Metodistkirken i Norge har til og med lagt ut en digital nattverdgudstjeneste.

I Harstad kom det vakre bilder og musikk fra Trondenes kirke. Og det kommer mer.

Det er spesielt med dåp der bare prest, organist og den lille familien er til stede. Men det var som om kirkerommet ble større, Guds nærvær ble tydeligere – og vi ble alle berørt.

Det er litt sårt med begravelser der folk må sitte med avstand til hverandre. Men hva gjør vi når vi ikke kan rekke fram hånden eller ta omkring hverandre? Kanskje må vi lenger inn?

«Det e’ langt inn te hjerta’ me klær på» sier Halvdan Sivertsen. Men kanskje det er nettopp det som skjer, at vi åpner hjertet litt mer, fordi situasjonen kaller på noe dypere i oss.

Nestekjærlighet, medmenneskelighet, bønn og omtanke er størrelser som kan bevege seg fritt - selv i koronatider.