Preben Hodnelands spill og tolkning av jeg-personen i «Sult» er god. Han har et nærvær og en tilstedeværelse på scenen som gjør at vi kommer tett på denne lidende, sultne og nevrotiske jeg-karakteren i Knut Hamsuns roman. Ikke bare er det psykiske spillet overbevisende, men også det fysiske. Krypende og liggende på scenen eller stående og kaste opp, «Sult»-karakterens tilstand er troverdig og intenst portrettert.
Anders T. Andersens regivalg med videoinstallasjoner og musikk tydeliggjør hovedkarakterens forfall i sterkere grad. Musikken til Tuva Syvertsen er et sentralt virkemiddel, og bidrar både til å løfte forestillinga og akkompagnere følelsesutbruddene til «Sult»-jeget.