Den samiske revitalisering i Harstad-området

Finnmarksbyen: Med utgangspunkt i det unike kulturminnet ved Laugen tar artikkelforfatteren for seg vår felles identitet. Foto: Ukjent 

nyheter

For noen dager siden var jeg til stede på Trondenes Historiske Senter og hørte på Frode Bygdnes sitt innlegg om Finnmarksbyen på Trondenes. Dette var en reprise på innlegget han holdt 3. november samme sted. Første gang var det fullt hus. Andre gang likeså. Trondenes Historiske Senter (THS) måtte bruke alle tilgjengelige stoler for å få plass til alle.

I salen satt mange etterkommere av folket som bodde i Trondenesleiren fra 1944-1951. Mange som bodde i Trondenesleiren var sjøsamer fra kysten av Finnmark, ifølge Bygdnes. Hvorfor denne store interesse for Finnmarkbyen på Trondenes i en by der Harstad over lang tid har ønsket å fremstå som en by med en homogen (enhetlig) befolkning? Er folk plutselig blitt opptatt av sin etniske tilhørighet eller har den etniske identiteten blitt «tvunget» til å holde seg i skjul over lang tid?

I over 10 år har Universitetet i Harstad arrangert samisk seminar med ulike temaer knyttet til samisk historie, kultur og identitet. Fra den spede begynnelse med 2-3 tilhørere frem til 2019 har tilhørerne økt gradvis i antall. I 2019 på lørdagsuniversitetet var det trangt om plassen da lokalhistoriker Inge Svonni holdt innlegget sitt på kafe Panorama (UIT).

Ivar Bjørklund som var en av de første vi inviterte til den gang HIH–seminaret, skriver i et innlegg i Nordlys (30.11.2019) om hvordan hele gjenreisningsperioden etter krigen som fulgte den tyske raseringen av Nord-Troms og Finnmark høsten 1944, var preget av en likhetsideologi. «Landsdelen skulle bygges opp igjen og det nye samfunnet ble – både materielt og sosialt – tuftet på sosialdemokratiets idealer om likhet og felleskap. Gjenreisningen var et storstilet moderniseringsprogram og det politiske liv i etterkrigstida kom til å handle om offentlig styring i form av sysselsetting, utdanning og velferdstiltak. Under en slik himmel var det lite rom for den samiske tilstedeværelsen, de ble i beste fall kategorisert som «samisktalende nordmenn» av det offentlige. I kjølvannet av en hundreårig fornorskningspolitikk, var det ikke vanskelig for folk flest å akseptere en slik likhetsideologi».

Nå er bildet av fornorskningen mer sammensatt, ifølge historikerne. Selv om fornorskningslinja ble offisielt forlatt på slutten av 1950-tallet, er konsekvensene av likhetsideologi oftest skjult for majoritetsbefolkningen, mange majoritetsforskere, media og andre som ikke deltar på de samiske arenaene. Erfaringene jeg har gjort sammen med 6. februarkomiteen og samiske organisasjoner, har bidratt til nye fortellinger om det samiske i Harstad. Fra å bli beskrevet som et folk i negative ordelag, er fortellingene nå mer positive, og noe som tilhørerne blir stolte av. Fortellingene er nå knyttet til samisk tilstedeværelse på Hinnøya, samiske stedsnavn, kunst, musikk og kulturutøvelse av forskjellige slag, osv.

Med det må også sies, at kommer du inn på tilhørerne, ligger den kulturelle smerten der som en del av deres kropp og sjel. Det har tatt tid å oppdage at familien har samiske aner, noe som har ligget som en skjult del av familiehistoria.

UIT Harstad har for tiden ei utstilling om urfolksspråk, deriblant samisk språk (26.11-17.12.2019) med flere innlegg. Komiteen som arrangerer Samefolkets dag er i gang med planleggingen av samisk uke (samisk måned) i februar. Disse arrangementene er en del av folkehelsearbeidet som utøves blant Harstads innbyggere, uansett etnisk tilhørighet.