Meninger:

Regjeringens kortsiktige fiskeripolitikk

Fiskeriminister Harald T. Nesvik forkaster føre var prinsippet. Nå i mars åpnet han for kommersielt fiske av raudåte. Dette dyreplanktonet er en nøkkelart for økosystemet i havet vårt.

  Foto: Illustrasjon - Calanus AS

nyheter

Uten dyreplanktonet kan ikke næringskjeden gjøre seg nytte av planteplanktonet. Raudåta har en minst like viktig funksjon i havet som innsektene har på land. Både på land og i havet er vi i ferd med å sage over den greina som bærer oss. Vi har ei regjering som setter kortsiktig profitt over langsiktig planlegging for fellesskapet.

Raudåta som er en hoppekreps, er det viktigste dyreplanktonet i Nord-atlanteren og Barentshavet. Den lever i hovedsak av planteplankton og dermed fører den energien over i næringspyramiden. Næringskjeden er ikke sterkere enn dette leddet. Om en skal høste direkte av denne ressursen, må en først kartlegge ressursen og lage en forvaltningsplan der en vektlegger raudåtas nøkkelrolle og synliggjør konsekvensene av høsting. Dette foreligger ikke i det fiskeriministeren åpner for tråling i matfatet til sild, makrell, lodde og andre fiskeslag. Han tillater 254.000 tonn raudåte. Det er i vekt mer enn ¾-deler av den totale norske torskekvoten. 

Bestandsreduksjon

For det første ser en at det går tilbake med raudåta. Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) mener at mengden dyreplankton i Norskehavet er redusert med 34 % etter 2003. Forskerne vet ikke årsaken til dette. Årsaken kan være bl.a. Nesvik sine uforsvarlige utslipp av lusemiddel før han ble fiskeriminister. Lusemiddelet som angriper reka, angriper også alle krepsdyr i havet.

Konsekvensene av direkte høsting av raudåta er heller ikke kjent. Raudåta utgjør ca 60% av maten til den nordøstatlantiske sildestammen som har beiteområdene sine i Norskehavet mellom Norge og Island. Raudåta er en klassisk nøkkelart i den marine næringskjeden i Nord-Atlanteren. For flere truede arter som uer, vil reduksjon av raudåte kunne bli katastrofal for bestandene. Konsentrasjonen av raudåte utafor Lofoten og Vesterålen er grunnen til at 70 % av de fangstbare fiskebestandene i Norge har dette området som gyte og oppvekstområdet. For skreifisket er raudåta helt nødvendig. Den er torskelarvenes meny for å vokse opp.

Bifangst

Raudåta dukker opp av havdypet i det sola begynner å virke på planteplanktonet om våren. Allerede på seinsommeren forsvinner den tilbake til havdypet for å hvile. Den kan hoppe, men ikke svømme. Den følger derfor med havstrømmene slik som yngelen også gjør. Og den vokser samtidig med yngelen. Fiskeartene er tilpasset syklusen til raudåta.

Det betyr at når raudåta er små, så er også yngelen det. De vokser i lag og de holder i lag i de samme vannmassene som følger havstrømmene. En kan ikke tråle på raudåte uten å få yngel i fangsten. Maskene på trålposene vil være ned mot en halv millimeter. Seinere på sommeren kan en gå opp til kanskje to mm. Men en får ikke skilt fangsten mellom plankton og yngel. I forvaltning av fiskeressursene har vi faktisk innsett at det er ikke nødvendigvis volumet som betyr noe for bestanden. Det er antall individer vi tar opp som belaster bestanden. Dette trålfisket vil høste enorme mengder individer av de fiskeartene der yngelen beiter på raudåta. Den kommersielle aktøren vil bare registrere yngelfangsten som raudåtefangst, for den kan brukes til samme formål. Bifangsten av egg, larver og yngel vil være den aller største påvirkningsfaktor på økosystemet i havet.

Bak står oppdrettsnæringa

At fiskeriministeren likevel tillater tråling direkte på raudåte, skyldes oppdrettsnæringas skrikende behov for marint fett. Interessene skjules ved å fremheve raudåtas medisinske egenskaper for oss mennesker. Det skal ligge mange spennende stoffer og komponenter i raudåte som kan brukes i fremtidens legemidler for diabetes II og hjerte-karsykdommer. Spesielt fremheves omega 3-fettsyrene DHA og EPA. Slikt forbruk er ikke større enn at det kan selges gjennom apotekene. Da er dagens prøvefiske på ca. 1.000 tonn stort nok.

Det er oppdrettsnæringa som har behov for mer fôr dersom de skal kunne doble produksjonen i anleggene. Fisket på artene som sild og lodde, har nådd et tak. De ønsker å høste inn fiskefôr på et lavere nivå i næringskjeden. I utgangspunktet høres det forlokkende ut siden den meste energien forsvinner for hvert trinn en går opp i næringskjeden.

Krev forsvarlig forvaltning

Men skal vi ha en forsvarlig forvaltning med et bærekraftig uttak, må vi først stoppe opp og vurdere risikoene. Det er alvorlige at vi har nådd et maksimaluttak av fisk fra verdenshavene. Skal vi da høste på et lavere nivå, vil det også gå ut over de artene vi har belastet maksimalt.  Enda mer betenkt bør forskerne være når de vurderer både fisket, handtering av fangst, lagring, forsendelse og produksjon. Vi må regne med et stort svinn av energi i alle disse industrielle behandlingsformene. Om villfisken beiter direkte på raudåta, så utnyttes 100 % av raudåta.

Sjømatnasjonen Norge

Skal Norge øke sin eksport av sjømat, så er det villfisken vi må satse på. Den beiter best på de ressurser vi mennesker ikke kan gjøre oss nytte av. Det er de tradisjonelle fiskeartene som har fremtiden for seg og er vårt potensial til øking av sjømat. Med våre havområder og store fiskerisoner, må vi ta ansvar for å verne om et produktivt og rent hav. Vi kan ikke ødelegge fiske og gyteplassene i fjordene og langs kysten. Vi må praktisere føre-var-prinsippet, sørge for bærekraftig produksjon og kunne vise til at vi respekterer mangfoldet i naturen. Oppdrettsnæringa har nådd et tak og vel så det. Deres uforsvarlige behandling av rømming, medisiner og råstoffbruk, må stoppes. Nye miljøkrav må settes ut fra naturens behov, ikke ut fra fiskeriministerens egne interesser i brønnbåtselskapet Sølvtrans.