Meninger:

Lakseoppdrett og politisk samrøre

Penger gir makt og makt korrumperer. Dette er kunnskap som historien har gitt oss og som dessverre gjelder også i dag.

  Foto: Illustrasjon - Sara Katrine Olsen

nyheter

Norsk oppdrettsnæring har hatt en eventyrlig utvikling de siste tiårene og det har gjort bransjen til en av de mest lønnsomme i Norge. Året 2018 ble det eksportert laks for nesten 68 milliarder kroner og dette gjør næringen til den nest største eksportøren etter olje-og-gass-sektoren.

Årsaken til suksessen er at oppdretterne har vært dyktige til å drive rasjonelt samtidig som de har hatt politisk medvind hele tiden. Politikerne har laget rammer som har gjort næringen lønnsom, til dels ekstrem lønnsom. Lakselobbyen har vært med på å påvirke politikerne når nye regler skulle utarbeides, og byråkratene som utfører tilsynet har ikke hatt kapasitet eller mulighet til å kontrollere bransjen. Dette har medført en uitvikling som mange kaller en næring ute av kontroll.

Medaljens bakside

For å få til den voldsomme veksten har man måttet hoppe bukk over regler og lover som andre i samfunnet må følge. For hvilke andre bransjer får slippe urenset kloakk direkte i sjøen? Godt over seks hundre millioner fisker i norske merder forurenser like mye som mellom 20 og 30 millioner mennesker. Hvilke andre bransjer får slippe tonnevis med gift mot lakselus direkte i sjøen slik at reker, krabber og andre krepsdyr mister skallet? Hvilke andre bransjer får spre lakselus fritt i havet slik at villaksen er i ferd med å forsvinne? Hvilke andre bransjer tar de beste fiskeplassene fra fjordfiskerne og forpester fjordene slik at villfisken forsvinner? Og hvilke andre bransjer som har med dyr å gjøre, vil tillate slike oppdrettsforhold at 20 prosent av bestanden dør før slakting? Også fisk omfattes av dyrevernloven, men her har tydeligvis Mattilsynet fått beskjed om å lukke øynene.

Samrøre på høyeste hold

Mange mener at det er et uheldig samrøre mellom oppdrettsnæringen og de som er satt til å kontrollere og forvalte næringen. Det mest kjente eksemplet var da oppdretteren Lisbeth Berg-Hansen fikk statsrådtaburetten som fiskeriminister i 2009. I dag har også landets fremste embetskvinne i fiskerisektoren, fiskeridirektør Liv Holmefjord, en betydelig aksjepost i oppdrettsselskapet Bolaks. I følge Bergens Tidende tjente både daværende fiskeriminister og nåværende fiskeridirektør minst like mye på lakseoppdrett som i sine offentlige stillinger. I følge en artikkel i Aftenpostens «Innsikt» fikk både Lisbeth Berg-Hansen og Liv Holmefjord slettet bøter på millioner av kroner ilagt sine selskaper for rømming og betydelig overskridelse av tillatt biomasse. Dette er et klassisk eksempel på at egne økonomiske interesser blandes sammen med fellesskapets interesser noe som svekker tilliten til forvaltningen.

Mens Per Sandberg var fiskeriminister ville lobbyisten Frode Reppe ha en privat kanal til fiskeriministeren for å unngå at henvendelser til ministeren ble loggført slik loven krever. Reppe var lobbyist i daværende Norske Sjømatbedrifters landsforening. Sannsynligvis fikk han Sandbergs private e-mail-adresse, selv om Sandberg har nektet å vedkjenne seg dette. Problemet var bare at Reppe hadde skrevet inn feil adresse slik at alle e-postene gikk til en forskremt svenske som også hette Per Sandberg. I en av e-postene ber Reppe fiskeriministeren om hjelp til å få plassert en mann på innsiden av Riksrevisjonen. Oppdretterne ville altså ha en mann inn i Riksrevisjonen som i 2012 hadde felt en knusende dom over næringen slik den ble drevet i åpne anlegg. De var ikke fornøyd med å ha en mann i regjeringen (Per Sandberg), de ville i tillegg ha en mann i Riksrevisjonen som er satt til å kontrollere hva regjeringen gjør. Det sier litt om den maktposisjonen norsk oppdrettsnæring har hatt og har i det politiske liv!

Nåværende fiskeriminister Harald Tom Nesvik kom til statsrådstolen fra jobben som kommunikasjonssjef i Sølvtrans, landets største brønnbåtrederi. Er det rart at han regnes som «oppdrettsminister» og stort sett er i mot alt som ikke gagner lakseoppdrett? Han er blant annet skeptisk til forskning som viser faren ved spredning av gifter mot lakselus.

Lokalt samrøre

Avisen Dagens næringsliv beskrev i mai 2018 hvordan fem selskaper i Nordlaks-konsernet med hovedkontor Stokmarknes, gav 9990 kroner hver til Nordland Frp. I tillegg er det kommet frem at Nordland Høyre fikk 100 000 kroner fra de samme selskapene. Forutsetningen for gavene var at de skulle holdes hemmelig. Hver gave var under beløpsgrensen for bidrag som må meldes inn til Partilovnemda som passer på at partiene rapporterer om pengegaver. Gavene kom kort tid etter at eieren av Nordlaks, Inge Harald Berg, hadde gått ut offentlig og truet med å flagge ut bedriften hvis han ikke fikk flere utviklingskonsesjoner. Han søkte om 39 konsesjoner men fikk bare 10 av Fiskeridirektoratet. Daværende statssekretær Kjell-Børge Freiberg, Frp, fra Hadsel, som nå er olje-og energiminister, fikk Per Sandberg til å se på saken og han omgjorde det tidligere vedtaket. Nordlaks fikk til slutt 21 konsesjoner. Alle involverte benekter sammenheng, men det er lov å ha sine tanker......

Oppdrettsselskapet Salmar gav i august 2018 en sjekk på 500 000 kroner til Midt-Troms regionråd som takk for «engasjement og entusiasme» som kommunene i området hadde vist for oppføring av et nytt slakteri for laks. Som kjent kommer kommunene i midt-og sør-Troms i disse dager med sin anbefaling om nye oppdrettslokaliteter i denne del av fylket. Slike gaver burde ikke forekomme fordi man stiller spørsmål om forholdet mellom politikk og næringsliv.

Fusk med forskning

Man skulle tro at en næring som har miljøproblemer var interessert i å bruke av sin pengebinge til forskning på miljøkonsekvenser av lakseoppdrett. Det er ikke tilfellet. Mangel på forskning brukes heller som et argument for å stoppe de som kritiserer.

Derimot brukes gjerne forskning som salgsfremmende middel. I en utlysning av et forskningsprosjekt om helsemessige egenskaper av fisken ble det skrevet at forskerne kun skulle finne de positive effekter av fiskespisingen, ikke de negative. Et annet prosjekt har også vakt oppsikt i forskerkretser. Der skulle man undersøke om barn i Norge og Tyskland fikk bedre prestasjoner etter å ha spist mye fisk i tre til fire måneder. Haken ved det hele var imidlertid at den fisken barna fikk var en spesialdesignet laks, ikke den som var å få kjøpt i butikkene. Spesial-laksen inneholdt mindre marine oljer og mindre miljøgifter.

Morgenbladet og magasinet Harvest hadde 2017 flere artikler om hvordan næringen hadde nærmest full kontroll med hvordan offentlige midler til maritim forskning ble fordelt. De prosjektene der man ventet positive resultater for næringen ble prioritert. Andre prosjekter fikk ikke penger eller eventuelle negative resultater ble fortiet eller nektet publisert.

Penger og moral

Mange lakseoppdretterne er ærlige, hardtarbeidende mennesker. De fleste er imidlertid en del av store norske eller internasjonale konserner og der er det bare en ting som gjelder: Størst mulig profitt. Da tvinges mange til å tøye reglene, ta snarveier,»glemme» rømninger og forurensning og ta for gitt at samfunnet skal stille nok plass og infrastruktur til rådighet. Og så er det jo slik at den som er rik gjerne vil ha mer. Da er veien kort til kommunepolitikere med slunkne kommunekasser som har liten kunnskap om de negative sidene av lakseoppdrett. Da ender det gjerne opp som i Harstad kommune der havet nærmest er pepret med anlegg til tross for at her ikke er lokale eiere og ingen anlegg for videreforedling av laksen.

Man hører gjerne argumenter som «Norge må jo bidra til å skaffe mat til verdenssamfunnet». Dette er et dårlig argument. Norsk laks går ikke til de som virkelig trenger mat, den er altfor dyr til det. Verdenssamfunnet burde heller få vite at regnskogen i Brasil forsvinner for å skaffe soya til laksen, havet utenfor Sør-Amerika støvsuges for fisk for å skaffe fiskeolje og norske fjorder legges øde av lusegift og forurensning. Da tror jeg mange ville betakke seg for å spise norsk laks.