Plutselig ble jeg så redd for å bli gammel

Jeg har aldri vært redd for å bli gammel, og ikke har jeg vært redd for å dø heller. Men de siste par ukene har jeg kjent på en indre uro.

  Foto: Kjell Rune Henriksen

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv.

Arnulf Øverland
nyheter

I en alder av knappe 50 år er det grenser for hvor mye tankekraft, energi og engstelse man skal bruke på noe som – bank i bordet – skal ligge et stykke frem i tid. Den senere tids mediefokus på eldreomsorgen i Harstad kommune, penser likevel tankene over på temaet som vi alle kommer i berøring med på ett eller annet tidspunkt i livet.

Og bare for å ha sagt det innledningsvis: Dette er ikke en kommentar skrevet for å hudflette Harstad kommune. Sin velfortjente refs fikk kommunen på lederplass i Harstad Tidende tidligere denne uken.

Det er en hendelse i etterkant av dette som har fått meg til å se det godt voksne liv – og utgangen på det – i et nytt perspektiv. Fra en synsvinkel der menneskeverd er måleparametret. Det å bli tatt vare på med verdighet, uten å måtte sitte i dødens forgård å kjenne på at du er en stor belastning for det velferdssamfunnet du er en likeverdig del av.

Klokken 22.15 torsdag kveld fikk jeg en e-post, og med den et langt og fyldig vedlegg som fortalte en sterk historie som dessverre er hentet fra virkeligheten. E-posten er fra en kvinne som for en tid tilbake mistet sin mor. Tapet av en kjærlig og omsorgsfull morshånd er naturligvis tung å bære, men det var ikke det som utløste et veldokumentert og velformulert skriv på mange A4-sider. Døden må vi alle forholde oss til, som en helt naturlig del av livsløpet. Nei, bakgrunnen for den personlige historien var sorg, frustrasjon og dårlig samvittighet for den uverdighet moren måtte tåle så inderlig vel i sin aller siste livsfase.

«Jeg har lest om disse sakene i HT de siste dagene, nå klarer jeg ikke å ti stille lenger.» Dette er begynnelsen på en e-post og en historie som inneholder mange hjerteskjærende «høydepunkt». En historie om en alvorlig syk, eldre kvinne som satt på sykehuset i to døgn og ventet på en hjemtransport som aldri dukket opp. Egentlig hadde sykehuset tenkt at hun skulle ta hurtigbåten helt alene – med rullestol.

Dette er også beretningen om en kvinne, som etter et 50 år langt yrkesaktivt liv, stues bort på et lite rom uten vindu. Et rom fylt av redsel og angst.

Men det er også historien om pårørende som sliter med dårlig samvittighet for at de aldri våget å si tydelig ifra, i frykt for at dette skulle gjøre situasjonen enda verre. Det er bare trist.

Jeg kan allerede høre kritikken. At jeg smører tykt på, med et skrekkeksempel som ikke er representativt for eldreomsorgen i Harstad.

Jeg skal si meg helt enig i at det gjøres mye godt arbeid. Vi har mange «engler» der ute, som løper beina av seg for at våre eldre skal ha best mulig pleie ved reisens slutt. Men dessverre har vi også altfor mange eksempler til at denne historien ikke må feies under teppet som en uheldig glipp. Dessuten må vi raskt kunne enes om at ett tilfelle er ett for mye. Kari-Anne Opsal, Arbeiderpartiets ordførerkandidat, skal derfor ha ros for at hun, som den hittil eneste, har gått ut og beklaget noen hendelser i nyere tid. Flere bør følge hennes eksempel, og ta inn over seg den leveregelen Arnulf Øverland en gang ga oss: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv.

Jeg har aldri vært redd for å bli gammel, og ikke har jeg vært redd for å dø heller. Men jeg er engstelig for å måtte føle meg som en belastning for samfunnet når jeg én gang kommer til dette stoppested i livet. Jeg er også engstelig for at minneboken etter mine foreldre skal være preget av uverdige opplevelser i alderdommen, og jeg har en iboende frykt for at jeg skal sitte igjen med dårlig samvittighet for at jeg ikke kjempet nok for dem som skjenket meg livet. Jeg vil ikke ha det sånn.