«Ivar, kan du fange fisk til middag?». Etter krigen var det ikke uvanlig at barna var i bekken for å fiske. Det var mye fisk å få. Sportsfisket etter sjøørret var bra til utpå 80-tallet. Slik er det ikke i dag. Sjøørretbestandene mange steder i Norge har kollapset. I Trondheimsfjordelvene har sjøørretfisket vært stengt siden 2009, og det er kraftige restriksjoner i sjøfisket. Bestandene går likevel nedover.

Miljøindikator. Sjøørreten foretrekker små sidevassdrag og kystnære bekker som gyte- og oppvekstområder. Disse bekkene produserte svært mye sjøørret, fordi de hadde god vann- og naturkvalitet. Mange bekker små ga milevis med produksjonsareal. Bekkene er sårbare. De tåler lite belastning og overses lett, og er derfor en god miljøindikator, med sjøørreten som den beste «febermåleren».

Årsaker til tilbakegang. Sjøørretens tilbakegang skyldes forhold i sjø, elv og bekk. I mange kystområder har lusepresset vært stort de siste tiårene. Andelen livskraftige sjøørretbekker er samtidig lav og minkende. Bekkene taper i arealkampen mot landbruk, samferdsel og urbanisering. Vannkraft og settefiskproduksjon tar heller ikke miljøhensyn. Uten fungerende bekker, ingen sjøørret, uavhengig av hva som skjer i sjøen. Bekkene er flaskehalsen for sjøørretproduksjonen i dag. Å hente tilbake og restaurere ødelagte bekkeareal eller tapte bekker blir viktig fremover. Lite er foreløpig gjort.

Endringer i bekkene. På 100 år har jordbruket endret vannkvalitet og egenskaper til bekker og vassdrag. Bekkelukking, kanalisering, fjerning av kulper og kantvegetasjon, grøfting og nydyrking av myr har ødelagt bekkene, ofte med statlige støttemidler og forvaltningens velsignelse. Lutingsanlegg, lekkasjer/utslipp av silo- og gjødsel tok livet av fisk før. I dag er vannkvaliteten bedre. Vannkvalitet alene gir dog ikke fisk i milevis med kanaliserte grøfter og rør, eller bringer fisken forbi de mange dårlige kulvertkrysninger under vei eller jernbane.

Tapt areal og produksjon. Studier av mer enn 100 bekker i Verdal-, Orkla-, Gaulavassdraget og Trondheim avdekker lav fisketetthet, ofte uten at vannkvaliteten er årsaken. På 60–70 år er det store arealer som har blitt utilgjengelige for fisken, eller har fått redusert kvalitet. Samtidig fortsetter ødeleggelsene. Samlet sett har alle bekkene i dag knapt 10–20 % av opprinnelig fiskeproduksjon. Situasjonen er nok lik i andre jordbruksintensive regioner. Dette er kritisk for sjøørreten, og gir ikke livskraftige sjøørretbestander.

Klimaendringer. Vassdrag som har hatt nok vann i «normale» tørre perioder, har i sommer blitt tørrlagte. Trolig har ungfiskproduksjonen kollapset. Dette kan gjelde mange vassdrag. Endringene og ødeleggelsene som er gjort gjennom årtier gjør at vassdragenes evne til å holde på og fordele vann med rett temperatur gjennom året er kraftig redusert. Klimaendringer, med langvarig tørke, kulde eller ekstremflom, vil forverre sjøørretens og bekkesystemenes allerede pressede situasjonen. Tørken i år kan være et varsel på hva som blir vanlig fremover. Tiltak som bedrer naturlig vannmagasinering (eks. restaurering av myrer) og gir skygge (kantskog) må derfor prioriteres.

Hvor er vannforvaltningen? Vannforskriften fastslår at alle naturlige vannforekomster skal ha god økologisk tilstand i 2021. Målet når vi ikke, fordi sjøørretbekkene i årtier har vært offer for en manglende og fragmentert forvaltning, der mange små inngrep samlet sett har gjort stor skade. Kunnskap og bevissthet rundt bekkene har manglet hos forvaltning, politikere, elve- og grunneiere. Vanndirektivet gir føringer om at noe må skje. Regionale vannområdeforvaltere ansettes for å koordinere og rettlede vannarbeidet, samt involvere frivillige lag, foreninger og grunneiere. Dette er nøkkelaktører for å få gjort tiltak.

Helhetlig forvaltning er å kartlegge tapt areal og produksjon i bekkene, samt finne flaskehalsene for yngelproduksjon i hver bekk. Sjøørreten trenger kraftig opptrapping av tiltak, først og fremst frie vandringsveier, gjenåpning, tilførsel av naturlig elvestein, og naturhermende restaurering. Landbruket og veiprosjekter må ta vare på de sjøørretbekkene som fortsatt er igjen. Internasjonalt ivaretas og restaureres hele vassdrag, bekker åpnes, dammer rives og vandringsveier utbedres. I Norge er vi fortsatt på seminar med flotte planer og ord. Nå må det handling til!

Barna skal arve jorden. Skoler i Stjørdal og Verdal har tatt bekker inn i undervisningen gjennom «den naturlige skolesekken». Dette engasjementet sammen med NVE og en velvillig grunneier, får fjernet et 40 år gammelt rør som stoppet sjøørreten fra å svømme Brokskitbekken opp til Stiklestad skole. Det er håp i hengende snøre, når engasjement gløder, kunnskap anvendes og ressurser tilføres!

Stian Stensland, førsteamanuensis, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Morten A. Bergan, forsker, Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Thrond Haugen, professor, NMBU

Eir A. Hol, masterkandidat, NMBU