Aps Kari Anne Oppsal foreslår at 20 millioner av Havbruksfondet øremerkes tiltak i distrikts-Harstad.

Utspillet hennes ønskes varmt velkommen, og jeg benytter anledningen til å takke henne for det. Som hun sier: « … det er rett og rimelig at pengene går tilbake til dem som har fått oppdrettsanleggene utenfor husdørene». Ja! Det er på tide at vi som har alle ulempene med oppdrettsanleggene får noe tilbake der storsamfunnet har tatt seg til rette på vår bekostning.

Vi som er direkte berørt har forventninger om at vi blir tilgodesett. Jeg har noen konkrete forslag til hva pengene kan brukes til.

Jeg er for øvrig uenig i at deler av midlene skal brukes i sørbygda. Det vil være urettferdig. Jeg ser ikke bort fra at det en dag kommer oppdrettsanlegg mellom Arnøya og Gressholman, det er slett ikke umulig med dagens regjering og generelle politiske vilje. Men enn så lenge mener jeg samtlige 20 millioner bør brukes i nordbygda og øyriket, der oppdrettsindustrien vitterlig er.

Resten av midlene, knappe 22 millioner, foreslår Oppsal å fordele mellom tiltak for barn og unge og til å ruste opp veiene i kommunen. Å bruke noen millioner til barn og unge er en god måte å utnytte midlene, spesielt hvis de rettes mot barn og unge i nordbygda og øyriket. Å bruke av disse midlene til å ruste opp kommunale veier betyr bare at disse midlene går inn i det store kommunale drifts-sluket, i stedet for at de investeres for framtida. Derfor bør disse millionene legges til de 20 millionene til nordbygda og øyriket.

Midlene bør primært brukes der oppdrettsindustrien er lokalisert. Toppsundet peker seg ut som det sterkest industrialiserte området i kommunen med tre store industrianlegg. Det vil være naturlig å bruke en god del av millionene til beste for innbyggerne langs sundet. De som blir sterkest berørt her er innbyggerne på Aun-gårdene og i Dale. En småbåthavn et sted i Aun-Elgsnes-bygda vil være et greit plaster på såret til å begynne med. Det skulle vel ellers bare mangle at ikke innbyggerne her får en betydelig andel av havbruksmillionene. Kommunen kan ta kontakt med grunneierne for innspill.

Elgsnes-halvøya med Aunfjellet er kommunens mest populære utfartssted. Veien fra fjellet og ned til Ytter-Aun er Nord-Norges bratteste og mest spektakulære fjellovergang. Det er flere muligheter for toppturer og andre turopplevelser, fiske, kajakkpadling, bading, nordlys og midnattssol.

Med sin nærhet til byen er halvøya kommunens utstillingsvindu nummer en. Det finnes noen bedrifter her som blant annet driver fisketurisme og nordlysopplevelser. I tillegg finnes flere slike bedrifter i øyriket, hvorav noen er rettet mot leirskoleopplegg for barn og unge.

Disse bedriftene bør inviteres til å foreslå investeringer som kan styrke turistnæringen i nordbygda og øyriket i en kommune som ellers er fattig på turisme. På Ytter-Elgsnes ligger f.eks. et meget spennende og godt bevart kystfort fra Wehrmacht. Dette kulturminnet fra krigen burde tilrettelegges for publikum. Her bør kommunen søke samarbeid med fylkeskommunen.

Noen av millionene fra Havbruksfondet bør øremerkes til forskning og dokumentasjon på «helsetilstanden» rundt industrianleggene i Toppsundet og andre områder. Utover at det advares mot å spise krabbe fangstet i nærheten av anleggene vet vi særdeles lite om hva slags skadevirkninger industrien påfører miljøet og økosystemet.

Publikum, ikke minst nærmeste naboer og andre som benytter havområdene i nærhet av anleggene, burde hatt krav på en informasjon som man ikke får i dag. Å invitere Norges arktiske universitet vil være naturlig.

Mine forslag er kort og godt å bruke samtlige 42 millioner til å investere i småbåthavn på Aun, turistnæringer/publikumsrettede tiltak (ikke minst for barn og unge), samt forskning lokalt.