Det sier "Reidar". Han ønsker ikke sitt virkelige navn på trykk, men forteller gjerne om sine erfaringer på veien mot å stå fram som transseksuell. Han er en gutt i tenårene fra Harstad.

Å være transseksuell

Vi setter oss ned på en av sitteplassene på Stangnes videregående skole. Ved ett av bordene sitter "Reidar", iført joggebukse og hettegenser. Vi setter oss foran han, hilser og bretter fram arket med spørsmål. Han virker noe nervøs, men svarer nøye på spørsmålene våre slik at vi kan få et innblikk i hva det vil si å være transseksuell.

– Det å være transseksuell vil si å ikke identifisere seg som det kjønnet man er biologisk født som. Det biologiske kjønnet går ikke overens med det kjønnet man føler seg som, sier "Reidar".

Ifølge NRK så har skoler veldig dårlig seksualundervisning. Da kan det være svært vanskelig for mange å komme ut som transseksuell. eller i det minste forstå når det ikke blir undervist om.

– Det er viktig å huske at transseksualisme ikke er en seksualitet, men en kjønnsidentitet, sier "Reidar" som synes dette er viktig å tenke på når man snakker om å være transseksuell.

– I 5. klasse fikk vi vite at noen er homofil og noen er lesbisk, men transseksualisme ble aldri nevnt. Det hadde vært bra å bli informert tidligere, slik at man kan starte prosessen så snart som mulig. I tillegg til at andre bør lære tidlig at det ikke er noe galt i å være transseksuell.

Å komme ut av skapet

På grunn av manglende undervisning kan det være vanskelig å komme ut som transseksuell. "Reidar" fikler med nøklene sine, og prøver å forklare hvordan det var for han.

– Det var ikke så lett. Jeg kom ut som 14-åring, fordi jeg over lengre tid hadde hatt følelsen av at mitt biologiske kjønn ikke gikk overens med det kjønnet jeg identifiserte meg med. Det var egentlig ganske lett å komme ut til de nærmeste vennene mine, fordi jeg hadde kommet ut som skeiv før, og jeg visste at de kom til å akseptere meg.

"Reidar" smiler, tydelig glad for å ikke hatt det så vanskelig å komme ut til de han visste kom til å forstå og ikke se ned på han.

– Å komme ut til familien min var vanskeligere, fordi jeg ikke visste meningene deres om dette temaet. De fleste er sikkert klar over hva det vil si å være transseksuell, men det er ofte foreldre tar det annerledes når det er deres eget barn det gjelder. Derfor var det ekstra vanskelig å komme ut på en måte som gjorde at jeg både kunne forklare hva jeg følte, og samtidig ga mening for dem.

Vi fortsetter med å spørre om "Reidar" har blitt mobbet. Mobbing er noe man forbinder med å være annerledes, fordi det er ofte de som ender opp med å bli mobbet. Reidar tenker seg godt om før han svarer.

– I alle årene jeg har vært ute, har jeg møtt mange folk som alle har hatt sine egne meninger, og alle har tatt meg imot på forskjellige måter. Noen har vært aksepterende og gjort alt de kunne for å forstå meg, og andre har ikke vært like forståelsesfulle. Jeg har ikke blitt direkte mobbet, men jeg har fått en god del negative kommentarer og kjent på at jeg ikke har blitt tatt seriøst.

Prosessen

Når man er transseksuell, vil mange starte med behandling.

– Prosessen er ganske lang og vanskelig. Først må man komme ut, og det kan ta sin tid. Deretter er man nødt til å gå til fastlegen, som sender deg videre til psykolog.

"Reidar" forteller oss at man må ha en rekke psykologtimer før man kan bli henvist videre til Rikshospitalet i Oslo. Når man kommer seg dit, blir man vurdert av andre psykologer og leger som forsikrer seg om at man er sikker på hva man gjør og om man gjør det av rette grunner. Det er først etter dette man kan starte med kjønnskorrigerende behandling.

– Du oppmuntres også til å starte å leve som det kjønnet du identifiserer deg med, om du ikke gjør det allerede.

For å kunne bytte kjønn, må man først ta tester slik at man får rett hormonbehandling. Det er først et år senere man får tilbud om å ta kjønnskorrigerende operasjoner. Dette kan være fjerning av bryst og eggstokker, og eventuelt konstruksjon av nytt kjønnsorgan.

– Derimot er det mange transseksuelle som ikke ønsker å gjøre noe med kjønnsorganet, fordi operasjonen er komplisert og dyr, sier "Reidar".

Fagfolk vet også lite

– Det var ingenting som het transseksualisme da jeg var ung, men nå er det alltid noen ungdommer som tar kontakt hvert år, sier helsesøster Lise Voktor. Hun sier det ikke var noe informasjon eller studie om det da hun utdannet seg. Derfor er hun jevnlig på kurs.

– Jeg var blant annet nylig i Oslo på en landskonferanse i regi av kompetansesenteret Sex og Samfunn. Der var det veldig mye fokus nettopp på det. Jeg har altså lært en del, men jeg mener det er et tema jeg kunne lært mer om.

Voktor mener det er viktig å være en god samtalepartner og lytte til de som kommer til henne for hjelp. Hun mener de skal tas på alvor, og hun vil gjerne hjelpe dem med å sette ord på det de føler, siden det er noe de har holdt inne. Helsesøstera kan likevel ikke gjøre mye når det kommer til selve prosessen, annet enn å henvise den det gjelder videre til fastlege/psykolog.

– Ting tar tid, og det er ikke meningen at ting skal gå så fort. Det er mange prosesser, som å fortelle det til venner og familie, noe som ofte tar tid, sier hun.

Valentin Alexander Kromer, Marthe Ligaard og Kaia Constance Djawamole Thorbergsen var i år elever ved Stangnes videregående skole, Medier og kommunikasjon vg2.